Foto: Jorja

En typisk utendørs scene, hvor jeg møter en kompis jeg ikke har sett på lenge.

“Heh, jøss, skal si det er lenge siden jeg har sett deg!”

– “Hahaha, hei der Samuel, ja, lenge siden sist! Hva har du drevet med i det siste?”

“Jo, du vet, mye av det samme som alltid. Jobb, trening, venner og slikt! Hva med deg?”

– “Her også, lite nytt som skjer egentlig, men kan ikke klage”

“Ikke så galt at det ikke er godt for noe det! Hvordan går det med deg da?”

– “Hehe, jo, det går fint!”

“Godt å høre! Lyst å være med inn på kafeen og ta en kopp kakao eller noe sånt?”

– “Gjerne det, hadde vært koslig”

Inne på kaféen, etter litt småprat, spør jeg igjen.

“Men du.. Hvordan har du det? Egentlig?”

– “Jo.. Det går jo greit da, jeg kan jo ikke klage.. forsåvidt. Men for to uker siden så…”

Dette er ikke en sann historie i seg selv, men en illustrasjon. En illustrasjon på noe jeg mener at jeg selv og mange andre kanskje burde ta seg tid til iblant. For det er så sjeldent man faktisk spør om ‘egentlig’. Kan man da forvente noe annet svar enn et likegyldig jodadetgårgreit?

Når man treffer noen på gata man ikke har snakket med på lenge, stiller de fleste spørsmålet “Hvordan går det?” nærmest på autopilot. Det har blitt en ting man spør om for å sette igang samtalen, fordi man noen ganger får litt kjapp informasjon man kan bygge videre på. “Joda, går fint, har nettopp fått meg ny jobb og greier.” er et godt eksempel på et svar man har lyst på, som både er positivt (Joda, går fint), og inneholder grei informasjon for videre prat (fått meg ny jobb). Dermed har man oppnådd det man ville, uten pinlige pauser. Hva skjer da den gangen noen sier “Nei, huff, her går det dårlig!”? De fleste vil bli satt ut av det, fordi man forventer den typiske samfunnsaksepterte positive tilbakemeldingen om at det jo for all del går greit.

Derfor er de fleste ikke helt ærlige dersom det faktisk ikke går så greit. Ikke jeg heller alltid.

Derfor trenger de fleste spørsmålet en gang til for å faktisk klare å åpne seg.

Det er ikke alle som er villige til å åpne seg for hvem som helst, det ser jeg naturligvis. Jeg bare merker at jeg som venn ikke alltid er flink til å ta meg tiden til faktisk å mene spørsmålet når jeg stiller det; av og til både håper og forventer jeg et jodadetgårgreitnyjobb, fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skulle ha taklet det dersom vedkommende plutselig åpnet seg.

Så oppfordringen gjelder like mye meg selv som deg;
Våg å være vennen som spørr om ‘egentlig’, og ikke minst våg å være vennen som svarer på ‘egentlig’.

Hvordan har du det? Egentlig?