Dette er noe jeg sier veldig ofte. Jeg sier det ofte til mine venner da jeg forlater dem. Jeg sier det til min familie når som helst – også når vi sier farvel. Jeg sier det i slutten av telefonsamtaler med både venner og familie. Jeg sier det når jeg har lyst, til de jeg virkelig mener det om.

Noen reagerer med å gjengjelde og si de er glade i meg også Noen føler ikke det er like naturlig å si, noe som naturligvis er helt greit.

Det jeg har bitt meg merke i da, er den éne gangen en av mine venner som aldri sier det, faktisk sa det til meg. Det ble sagt på en slags halvflau men allikevel oppriktig måte. Poenget er at den éne gangen faktisk betyr veldig mye for meg. Jeg har alltid visst at vedkommende var glad i meg, og det i seg selv har alltid vært viktig, men at han faktisk fikk seg til å si det slo luften litt ut av meg.

Det jeg har begynt å tenke over da, er jo om jeg kanskje sier det for mye? Jeg blir veldig glad hver eneste gang jég hører det, og det tyder jo på at vi alle er forskjellige også når det kommer til dette.

Jeg sier det fordi jeg vil de ikke skal være i tvil om at jeg er det. At de betyr mye for meg, og at jeg setter veldig pris på dem. Allikevel så finnes det muligheten for at jeg sier det så ofte at noen blir lei av det, og at ordene mister sin verdi.

At det ville betydd mer om jeg ikke sa det så ofte..?

Dagens innlegg er et spørsmål til de som kanskje har noe å si om det;

Kan det hende jeg sier det for mye? Burde en si det sjeldnere, eller er det verdifullt nok til at det bør sies ofte?

Del gjerne alle dine tanker om nettopp dette temaet.