Av og til vet jeg ikke hva jeg skal si. Av og til vet jeg ikke hva jeg skal føle. Tenke. Tro.

Det er en gammel sak, men innholdet ryster meg like mye hver gang jeg leser om det. Et lite barn blir mishandlet i over ÅTTE måneder? Hvem kan få seg til å gjøre noe slikt; å trekke ut neglene på en ettåring, og brekke ryggen på det ved å kaste det rundt som en filledokke, og alt det andre?

Hva i alle dager hadde DU gjort om du var alene med disse menneskene? Jeg tør ikke tenke på hva jeg hadde gjort. Tør virkelig ikke det… Er virkelig tanken på borgervern så søkt i disse tilfellene?

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal si. Får jeg lov til å hyle, og bare la det være med det?

Jenta ligger på sykehuset med hjertelidelse. Mannen ble dømt for overgrep. 5 måneders fengsel. Seksuelle handlinger. Jenta må betale saksomkostningene. Jeg gidder ikke si mer. Les saken.

Vi lever i et sykt land. Borgervern er kanskje ingen løsning, men kanskje et verktøy som kunne vist myndighetene hva norske statsborgere krevde. Jeg vet ikke. Diskuter gjerne, jeg blir helt matt av slike saker…

Les  mer her:
Dagbladet
Vg
Bergens adressetidende
Nrk.no

I kjølvannet av diskusjonen rundt innlegget “Å fange en pedofil…” så har jeg gang på gang måtte stille meg selv et spørsmål;

Hva kan egentlig skje med en som forgriper seg på et barn, som er “over toppen” for hva vi kan akseptere? For å sitere meg selv litt:

Det med at hele livet til vedkommende blir ødelagt syns jeg er flott til en viss grad; men hva er hensikten med fengselsstraff og botgjøring om man ikke kan komme tilbake til samfunnet etterpå og forsøke å leve normalt?

Målet med en straff er jo at vedkommende skal kunne bli ferdig med en sak og returnere til samfunnet. Hva da med offeret? Som i mange tilfeller får bildet av sin egen seksualitet ødelagt, som i mange tilfeller vil føle seg forgrepet på, som vil slite med minnene av dette i årevis.

For la oss bare innse det; hadde noe skjedd med noen av våre nærmeste, så hadde vi ikke akkurat tenkt “Jaja, to måneder i fengsel – det er helt greit for meg”.

Hva tenker du om følgende:

En vennegjeng som hater barneovergripere bestemmer seg for å gjøre det politiet ikke gjør. De setter seg ned på chatterom, prater med barn, finner ut hva de liker, studerer måten de skriver på, og lærer om dem. Prøver å ikke røpe seg. Etter en “studieperiode” finner de ut at de er klare, så bytter de kallenavn slik at de kan oppfattes som unge jenter. De blir kontaktet av forskjellige, og målet er hele tiden å få en gris på kroken. Så de snører nettet, er ikke for imøtekommende men heller ikke for avvisende heller. Etter hvert får de endelig en gris godt festa, og begynner å hale snøret inn. Avtaler møtested på en kveld foreldrene er ute. Mannen kommer, ringer på – vennegjengen er godt forberedt.

Mannen går ut igjen av huset som litt mindre enn en mann, med store skader i ansiktet og på kroppen, og med en pung uten testikler. Mannen får sterke trusler om å holde seg unna barn igjen, og blir lovet at han vil bli holdt øye med. Bilder blir tatt, sertifikatet kopiert, alt blir gjort ordentlig.

Tilbake sitter disse mennene med sikker viten om at de har stoppet en som potensielt kunne funnet på å skade mange jenter senere, men hvor det er en vesentlig sannsynlighet for at det ikke vil skje nå.

Jeg vet…

Det er galt. Det er kontroversielt. Det er grusomt, og de som gjør noe slik vil risikere å miste en del av seg selv. Men vil de egentlig det? Vil det ikke føles riktig å stoppe slike svin? Er det derfor kanskje utrolig riktig?

Voksne som blir tatt for barneovergrep sitter mellom 0-16 måneder i fengsel, og jeg har hørt om tilfeller hvor noen har sluppet unna med 45timers samfunnsarbeid for overgrep. Tror du de lærer av slikt? Er dette rettferdig ovenfor barnet, som igjen kan finne på å møte på sin overgrepsmann på gata?

Jeg prøver ikke…

…å si at dette er greit. Jeg prøver heller ikke å si at det ikke er greit. Jeg spør bare:

Hvis vi har rettferdighet som øverste mål, og ønsker å stoppe barneovergrep i så stor grad som mulig – kunne dette vært en effektiv løsning?

Tygg litt på det, og kom gjerne med dine meninger under her.

Det jeg skriver her kommer til å konfliktere veldig mye med mine livssyn, og jeg vil derfor gjøre det klart på forhånd at dette er en prinsipiell mening, ikke en holdning jeg ville fulgt ut i praksis. Grunnene til det vil jeg også nevne.

Bakgrunnen
Saken er altså den at her i Norge og over alt ellers i verden opplever vi at mennesker gjør helt horrible ting. Det er snakk om grusomme voldtekter av voksne, unge og barn. Det er snakk om grove tyverier. Blind vold. Økonomiske forbrytelser. Salg av narkotika. Svindel av eldre. Listen er lang.

I et sjeldent tilfelle blir disse menneskene tatt, og får noen straffer som ikke likner grisen. Jeg har hørt om tilfeller der middelaldrende menn har tuklet med kjønnsorganet til jenter på 8-årsaldren, innrømt og gitt uttrykk for anger, og endt opp med 45 timers samfunnstraff. Jeg har hørt om tilfeller hvor mennesker har fått 10 års fengsel for økonomisk svindel, og 6 måneder for voldtekt. Det finnes utallige eksempler på saker hvor straffene ikke er i forhold til gjerningen i hele tatt. Og alt for mange mennesker slipper fri uten at noe skjer med dem. Personlig har jeg for eksempel hørt om mennesker som har blitt voldtatt, hvor jeg vet hvem personen er, men hvor saken ikke blir anmeldt av ymse grunner som jeg ikke forstår.

Dette er mennesker som virkelig fortjener langt sterkere straffer enn hva det norske straffevesen kan tilby. Det tror jeg de fleste er enige i.

Borgervernets rolle
Et Borgervern vil da bli den instansen som tar seg av straffeutdelingen ovenfor slike mennesker. Politisk ukorrekt, ofte brutalt, ofte ufyselig, men mer rettferdig enn å sitte på et rom, få tildelt mat og penger, og ha tilgang på flere former for omskolering. Det finnes eksempler på mennesker i Norge som har tatt juridisk skolegang i fengsel. Jeg er ikke imot dette, det er kjempeviktig å oppfordre til at kriminelle skal tilbake i samfunnet, jeg sier bare at det ikke er rettferdig.

Borgervernet vil da bestå av en gruppe mennesker som har slått seg sammen og bestemt seg for at slike ufyseligheter ikke godtas. En gruppe mennesker som er villige til å slå ned på gjerningsmenene med stor makt. Om ikke annet, så for å avskrekke andre fra å gjøre samme drittet.

Det vil da dreie seg om balltrær, sløve sakser og andre redskaper å gi smerte med. Det vil dreie seg om brukne ben, avkappede kjønnsorganer, god gammeldags grisebank, eller andre svært smertefulle avstraffningsformer. Brutal vold.

Resultatet vil være at personen blir så ødelagt at han kjenner på kroppen hvordan det er å bli overgrepet mot. Personen vil kjenne det lenge, og få en større forståelse av konsekvensene for å ødelegge et liv.

Hvorfor?
Dette er det enkle spørsmålet. Frihetsberøvelse er ikke en straff, det er en ulempe. Det er upraktisk og kjedelig, kanskje nedverdigende, men ingen straff. Det er allikevel det eneste politisk korrekte straffmiddelet i tillegg til bot og samfunnstraff vi har i Norge.

Hadde din lillebror eller lillesøster blitt forgrepet på, din mormor lurt for alle sparepengene sine, din mor brutalt ranet og slått ned eller hadde du selv opplevd å bli stukket ned med kniv fordi noen ville ha pengeboka di, så tror jeg kanskje du hadde vært enig.

Og vi vet jo alle at politiet ikke har hverken midler, mulighet eller ork til å ta seg av slikt. I to kjappe eksempler kan jeg nevne at i Arendal har det ofte blitt observert åpenlys salg av narkotika bare noen titalls meter fra politimenn på gåtur rundt i sentrum. Politiet i Kvinesdal hadde heller ikke ressurser til å stoppe en gruppe ungdommer fra å kjøre av sted i en uregistrert bil i ruset tilstand, nei de kunne ikke gjøre noe før eventuelt bilen kræsjet!

Faktum er at Politiet har henda fulle med å stoppe folk som kjører litt for fort, for det er “kjappe penger”. For all del, politiet gjør nok mye mer enn hva jeg ser – men det er utrolig mye jeg ser som de IKKE gjør som de er her for å gjøre. De har i stor grad blitt folkets fiende fremfor beskytter. En instans vi ofte irriterer oss mer over enn gleder oss over. Nettopp fordi de prioriterer som de gjør så mister vi tilliten til dem som skal vokte oss.

Men…
I min mening vil det allikevel aldri være noe jeg kan klare å stå for. I beste fall kan jeg prinsippielt forstå behovet, og jeg kunne nok satt pris på et aktivt borgervern i noen tilfeller. Men faktum er at å delta i et slikt vern er moralsk forkastelig. Å utføre slike hevnaksjoner vil nok rive deltakerne bort fra sin egen virkelighetsoppfatning, om ikke i starten, så på sikt. Det ville iallefall gjort det med meg, dersom jeg skulle ta fatt i en fyr jeg visste hadde gjort noe forferdelig, og hørt skrikene hans mens jeg knuste knærne hans. Ingen tvil om det. Selv om jeg kanskje hadde følt meg som rettferdighetens vokter, ville livet mitt blitt snudd til det ugjenkjennelige av slike handlinger, og dit vil jeg aldri.

I tillegg medfører det en del praktiske problemstillinger:

• Ingen ville innrømt noe for politiet lengre i frykt for represalier fra Borgervernet etter eventuelt endt straff.
• Det vil alltid finnes en risiko for at feil person hadde blitt tatt, og fra første øyeblikk det skjedde ville borgervernet mistet sin makt.
• I tillegg er det et enormt utnyttelsespotensiale i dette. Masse feilrapporter kunne funnet veien til borgervernet, og resultert i hendelser i forrige punkt.
• Det ville alltid vært risiko for at en i gruppa var infiltrør, kanskje satt der av politiet for å “ta dem”.
• For det eksisterer ingen tvil om at politiet ville vært ute etter dem, og sannsynligvis måtte fokusere mye ressurser på å stoppe borgerverngruppene i stedet for andre kriminelle.
• Noen kunne ved uhell blitt drept.

Faktum er at medlemmene i et borgervern ville måttet være ekstremt bra organisert, bedre enn politiet, for å sikre sin egen eksistens og å sikre at ikke feil person ble tatt av dem.

Jeg føler jeg trenger en oppsummering i dette innlegget:
Det er så mye kriminalitet på så ufattelig slemme nivåer, at det sier seg selv at det ikke kan bli ordnet opp i av våre velmenende beskyttere. Jeg er personlig ikke i tvil om at en borgerverngruppe kunne bidratt til å gjøre gatene våre tryggere. Allikevel ville et slikt vern ført med seg så mye vondt og stygt at det i praksis ikke ville kunne bli gjennomført uten forferdelige konsekvenser. Det dreier seg ikke om rettferdighet, for slike kriminelle hadde ikke fortjent rettferdig behandling.

Jeg står igjen med at jeg prinsipielt sett er for en slik gruppe, men i praksis vil jeg aldri kunne anerkjenne slik oppførsel. Hvem vet. I disse Batman-vennlige tider, så er kanskje flere folk enige med meg enn jeg tror?