Foto: Colourbox.com

De fleste er smertelig klar over at promp lukter, men at det er mindre enn 1% av gassen som faktisk fører til lukten er helt nytt for de fleste – inkludert meg. Promp inneholder faktisk et stoff som kalles indol, som – dersom det blir tynnet ut – faktisk kan lukte som parfyme. Det vitenskapelige navnet på tarmgass er ‘flatus’, og selve prompingen har derav navnet ‘flatulens’. Både gutter, jenter, barn og kjendiser – altså alle – produserer flatus. Allikevel er jenter generelt sett mindre åpne rundt det enn gutter.

Gjennomsnittlig produserer hvert enkelt menneske ca. en halv liter gass hver dag, fordelt på (igjen gjennomsnittlig) 15 fjert. Dette er nok til at de aller fleste ser på promp som noe helt naturlig – noe det også er. Det er faktisk et tegn på at fordøyelse fungerer som den skal. Allikevel er tankegangen bak frigjøringen av nettopp denne prompen svært forskjellig fra person til person, og der noen er svært liberale er andre veldig konservative. For de aller fleste av oss så er det avhengig av hvem vi er rundt.

Ulver er ålreite dyr, som spiser blant annet sau og elg. Dette danner en problemstilling som går veldig inn på norske bønder. Denne problemstillingen fører nemlig til at ca 30 000 sauer blir drept av rovdyr hvert år i Norge. Når det kommer til rovdyr i Norge så har vi flere, og ulven alene er ikke skyld i alle disse drapene. Blant rovdyrene i Norge har vi også ulv, jerv, bjørn og gaupe. Den laveste bestanden har vi hos ulvene.

30 000 sauer blir drept av rovdyr hvert år i Norge! Dette er tallene for dyrene det blir utbetalt rovdyrskadeerstatning for. Det er relativt mange dyr, og det utgjør relativt mange millioner hvert år. Diskusjonen idag skal gå på hvorvidt det er berettiget å ta rovdyrenes liv som kompansasjon for at husdyr blir drept.

Jeg kan like godt si det med en gang; jeg syns absolutt ikke det!

Nå kommer vi nemlig frem til sakens kjerne. Det er nemlig ca 2.1 millioner sauer i Norge. 30 000 av 2.1 millioner tilsvarer rundt regnet at ca 1,5% av dyrene tas av rovdyr hvert år. Ulv er bare ett av disse rovdyrene, og altfor ofte hører man om ulver som skytes fordi de har drept et par sauer.

Bondens ansvar

Er det ikke bondens ansvar å passe på sauene sine da? Når et rovdyr har kommet seg inn i saueterreng, betyr ikke det at gjerdene rundt hvor sauen er ikke er solide nok? Eller at man rett og slett ikke har gjerder, og sauene blir tilfeldige ofre for forbistreifende rovdyr? Er det ikke igjen da bondens ansvar å sørge for at området er trygt og at sauene er passet på? Jeg foreslår å ansette gjetere i så fall, og å fikse gjerdene – for man kan absolutt ikke klandre rovdyret for at det tar for seg av buffeten som det er å møte på så greie måltider som sauer er.

Et annet eksempel; har du høns eller tilsvarende i en inngjerding, og en grevling kommer seg inn og tar livet av en del av dem – hvordan berettiger man da å ta livet av et rovdyr som plutselig møtte på masse mat innenfor et begrenset område. Easy pickings rett og slett. Dens reaksjon kan vi ikke tolke ut fra et naturlig perspektiv, for det er ikke naturlig å møte på så mye og så bevegelsesbegrenset mat på så lite område. At den da dreper flere høns og spiser bare deler av dem kan vi ikke si at er unaturlig oppførsel fra dens side – for den møter på noe som for den er en helt unaturlig situasjon.

Eller spiser kanskje du bare av én og samme rett når de kommer til en buffet eller et koldtbord?

Det er bondens ansvar å fikse gjerdet eller gjete dyrene, og unngå at det skjer igjen på den måten. Å drepe rovdyrene er typisk mennesklig egoisme. “Du, ditt dumme dyr, du drepte noe som er mitt – da dreper jeg deg!”

Interessante fakta

Det interessante er jo å tenke over følgende forhold:
Det er 2.1 millioner sauer i Norge.
Det er ca 120 ulv fordelt på den norsk/svenske faunaen.
Det tilsvarer ca 17500 sauer per ulv.

Rovdyrene er en del av den naturlige norske fauna. Sauen er ikke; den har blitt importert.

Bøndene får mer penger for en sau som har blitt drept av rovdyr, en ved å levere sauen til slakt. Noe som leder meg til å tro at det finnes en mulighet for at statistikken over drepte sauer hvert år kanskje lyver litt..?

Hvorfor får innvandreren høyere prioritet?

Vi kan jo spørre oss hvorfor det er slik at innvandreren sauen får prioritet foran nordmannen ulven. Hvorfor husdyrene får prioritet foran rovdyrene? Hvorfor bøndene slipper ut husdyrene sine i fri mark uten beskyttelse, og så griner når noen av dyrene bli ofre for naturen? Hvordan kan det ha seg at en ulvs liv kanskje er verdt 10-20 saueliv, når det finnes så mange sauer per ulv?

Mennesklig egoisme på sitt beste sier nå jeg…

Hva sier du?

Foto: Inmagine.com

En debatt som stadig gjentas er spørsmålet jeg tar opp idag, og det handler om dateverdenen og etikette rundt dating. Klassisk dating går gjerne ut på mat, kino og/eller en eller annen form for aktivitet – og ofte koster noe eller alt av dette penger.

Dagens spørmål er: Hvem er det egentlig som skal betale?
 

Senest idag deltok jeg i en liten diskusjon om temaet, og meninger strekte seg fra at “alt skal betales hver for seg” til “gutten skal betale!”. Jeg har hørt mange av disse argumentene før, og syns at de fleste har noen interessante vinklinger.

Det er kanskje like mange meninger som det finnes mennesker, og jeg har ingen universelt svar – men jeg har en mening som jeg tror at kan inneholde noen gode poenger.

Mannlig stolthet

For det første kan jeg nevne at for mange gutter så dreier det seg litt om stolthet. At dama skal betale maten vår føles til tider demaskuliniserende, og det kan sammenliknes med å pisse i buksa mens en holder en tale foran alle de vakreste jentene i verden. Å få være den som faktisk stepper opp og betaler gir motsatt effekt – vi føler oss som “jakteren” som reiser ut i den store verden og kommer hjem med maten. Altså forsørgeren, en rolle de fleste gutter trakter etter.

Kvinnelig egenrådighet

Naturligvis er dette også en av grunnene til at noen jenter ikke liker å bli betalt for – for nå for tiden så skal jo jentene klare seg selv, og dermed også betale selv. Det dreier seg kanskje om å løsrive seg litt fra avhengigheten til mannekjønnet? I diskusjonen tidligere idag så møtte jeg et synspunkt fra ei jente, hvor hun rett og slett sa at dersom gutten insisterte på å betale så kunne det være over og ut for hele deres forhold. Hun ville dele alle utgifter likt, og det var ikke snakk om at han kunne betale kinoen hvis hun betalte snacks. Neinei, her skal alt betales hver for seg.

Heldigvis var det de som var uenige her, både blant jentene og guttene. Jeg er nok en av dem.

Hvem inviterte?

Det jeg syns er at det blir helt feil å invitere ut ei jente på middag og forvente at hun skal betale. Det blir helt feil å invitere hjem ei jente på middag og be henne legge igjen penger for innkjøpet. Det blir generelt feil å bli invitert ut på noe, og sitte igjen med regningen. Mitt poeng er;

Inviterer du noen ut på date – da er det ditt ansvar å ta regningen. Uansett kjønn!

Åpen diskusjon

En liten og deilig nyanse er dersom det er åpen debatt rundt betalingen – som det ofte er. Da er det kjempefint om det for eksempel avtales at han betaler første date, men hun tar andre. Eventuelt at han tar middagen dersom hun tar kinoen, eller motsatt. Det finnes mange kreative og gode løsninger som kan arbeides frem her.

For ingenting er mer stusslig i mine øyne enn å dele ei middagsregning på to…

Jeg syns…

Jeg syns ikke at mannen alltid skal betale som standardløsning. Spesielt ikke dersom jenta forventer det, noe som også kan være litt offputting. Jeg personlig syns det er veldig fint å kunne ta regningen. Jeg er ikke den mest maskuline personen, og det å kunne være forsørgeren gir meg litt brus i fjæra, noe jeg liker. Allikevel så aksepterer og forstår jeg jentas ønske om å kunne være sin egen forsørger, og ikke ville få alt rett i fanget, og vil derfor aldri være kjempesta på at jeg skal dekke alt dersom hun er imot det.

Hva syns du?

 

Nei, idag skal jeg ikke snakke om Thomas Beatie, faktisk! Jeg skal snakke om en helt annen type gravid mann, nemlig dem man ser over alt!

“Hæh, gravid mann? Hvor?”

(Svaret er) Elementært, kjære Watson. Det er bare så altfor få som ser og vektlegger det, fordi det er kona som går med klumpen på magen!

Is klokka to på morgenen!

Saken er nemlig den at når ei jente blir gravid, så får hun det tungt og krever mye pleie. Mange blir svært utålmodige, får humørsvingninger, vil ha, skal ha, må ha, bør få. Hvem er det da som må stille opp for å ordne opp for henne? Åjoda, det er mannen som må ta den børen. Det er ikke snakk om en sjelden gang, men vil dama ha iskrem klokka to på natta, så får mannen ikke fred før han har sørget for det.

En time til?

I tillegg så må vi høre på all den gnålinga. “Jeg har så vondt i knærne”, “Jeg har så vondt i ryggen”, “Jeg har så vondt i magen” og så videre. Mannen må værsågod tålmodig høre etter og trøste og gjøre det han kan for å bidra til å hjelpe kvinnen. Hvis ikke så vil jo hele samfunnet rundt dem dømme ham nedenom og hjem. Hun vil si “Han har ikke forståelse for hvor tungt det er, og hjelper meg nesten ingenting” dersom han ikke orket å massere ryggen hennes i to timer i strekk. Gravide damer har humørsvingninger, og vil gjøre pingpongballer til varmluftsballonger. Ingen har forståelse for at situasjonen er slitsom og tung for mannen. Ingen ønsker å forstå, fordi de ikke ser hvor mye han faktisk gjør. Det er ingen som får høre om den første timen han masserte ryggen, når han ikke fortsatte en time til.

Bebisen

Og hva med alle disse fæle kallenavnene vi menn må tolerere om vårt kjærkomne lille barn? Bebisen? Nurket? Gulleklumpedumpen? I de dårlige dagene; Faenskapet? Trollungen? Ersåleiogvilbarefådetut? Uansett hva kona sier på privaten må vi bare smile fint til våre venner og si at kona tar det så fint, og jatte med når hun snakker så stolt om Bebisen som snart kommer. AARGH! Gjør vi det ikke, protesterer vi og sier at “Bebisen” er det verste ordet som finnes om vår kjære tøffe fotballspiller, så blir skoen kastet etter oss, og alle venninnene hennes ser på oss som den kalde dritten.

En god fotballspiller!

Og jippi, barnet sparker! WOW, det er så kult og spennende! Alle må få høre om det, dette er jo helt utrolig! Helt til barnet har gjort det i 4 uker, og mamma begynner å bli sliten av det. Hos venninnene er det fremdeles kjempekult, og alle får holde på magen, men hjemme med pappa så er det ikke så kult allikevel. “Hold deg unna magen min, jeg er så sliten”. Da faller vitsen om at han vil bli en god fotballspiller i dårlig jord. Nevnte jeg at gravide er humørsyke og absolutt ikke deler din humor?

Den gravide mannen!

Hver eneste mann med ei kone eller en kjæreste/samboer som er gravid, er i “praksis” det selv. Ikke at vi selv får en utvidet mage med strekkmerker og alt slikt. Men i praksis går vi i ni måneder og må tilpasse alt i huset og alle våre gjøremål til kvinnens humør, og gjør vi det ikke er vi en forferdelig fyr, og ungen vil få en forferdelig dårlig pappa. Slik er det bare. På slutten av dagen sitter kona igjen med verdens mest dyrebare minne, mens vi gutta bare vil sove…

Den gravide dama..

Jeg har alltid vært mer eller mindre sjalu på kvinnens mulighet til å bli gravid. For den nærheten som man får til barnet ved å bære det i seg, føde det, amme det og gi det livets mest viktige kjærhet i starten av livet – det kan aldri mannen få. Mannen kan såklart på alle måter bli en god pappa, gi barnet trøst, glede, være en samtalepartner og alt det. Men vi vil aldri kunne kjenne følelsen det er å ha gitt liv til et annet menneske så direkte. Jeg hadde gjerne gått gjennom en 9 måneders graviditet for å kunne kjenne den følelsen dersom jeg kunne. Vi vil for alltid være pappaen som bare så på at mamma gikk med barnet i magen…

Men nå kan vi ENDELIG begynne å spille fotball med nurket! Åneipokker, han kan jo ikke gå enda…

“Kjære, nå må du løpe og kjøpe litt beibimat til bebisen og ta med en sjokolade til meg er du snill. Husk, jeg gikk tross alt gravid i ni måneder, så dette syns jeg du kan gjøre for meg…”

Foto: Jorja

En typisk utendørs scene, hvor jeg møter en kompis jeg ikke har sett på lenge.

“Heh, jøss, skal si det er lenge siden jeg har sett deg!”

– “Hahaha, hei der Samuel, ja, lenge siden sist! Hva har du drevet med i det siste?”

“Jo, du vet, mye av det samme som alltid. Jobb, trening, venner og slikt! Hva med deg?”

– “Her også, lite nytt som skjer egentlig, men kan ikke klage”

“Ikke så galt at det ikke er godt for noe det! Hvordan går det med deg da?”

– “Hehe, jo, det går fint!”

“Godt å høre! Lyst å være med inn på kafeen og ta en kopp kakao eller noe sånt?”

– “Gjerne det, hadde vært koslig”

Inne på kaféen, etter litt småprat, spør jeg igjen.

“Men du.. Hvordan har du det? Egentlig?”

– “Jo.. Det går jo greit da, jeg kan jo ikke klage.. forsåvidt. Men for to uker siden så…”

Dette er ikke en sann historie i seg selv, men en illustrasjon. En illustrasjon på noe jeg mener at jeg selv og mange andre kanskje burde ta seg tid til iblant. For det er så sjeldent man faktisk spør om ‘egentlig’. Kan man da forvente noe annet svar enn et likegyldig jodadetgårgreit?

Når man treffer noen på gata man ikke har snakket med på lenge, stiller de fleste spørsmålet “Hvordan går det?” nærmest på autopilot. Det har blitt en ting man spør om for å sette igang samtalen, fordi man noen ganger får litt kjapp informasjon man kan bygge videre på. “Joda, går fint, har nettopp fått meg ny jobb og greier.” er et godt eksempel på et svar man har lyst på, som både er positivt (Joda, går fint), og inneholder grei informasjon for videre prat (fått meg ny jobb). Dermed har man oppnådd det man ville, uten pinlige pauser. Hva skjer da den gangen noen sier “Nei, huff, her går det dårlig!”? De fleste vil bli satt ut av det, fordi man forventer den typiske samfunnsaksepterte positive tilbakemeldingen om at det jo for all del går greit.

Derfor er de fleste ikke helt ærlige dersom det faktisk ikke går så greit. Ikke jeg heller alltid.

Derfor trenger de fleste spørsmålet en gang til for å faktisk klare å åpne seg.

Det er ikke alle som er villige til å åpne seg for hvem som helst, det ser jeg naturligvis. Jeg bare merker at jeg som venn ikke alltid er flink til å ta meg tiden til faktisk å mene spørsmålet når jeg stiller det; av og til både håper og forventer jeg et jodadetgårgreitnyjobb, fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skulle ha taklet det dersom vedkommende plutselig åpnet seg.

Så oppfordringen gjelder like mye meg selv som deg;
Våg å være vennen som spørr om ‘egentlig’, og ikke minst våg å være vennen som svarer på ‘egentlig’.

Hvordan har du det? Egentlig?

Idag skal jeg ta en stor risiko. Jeg skal skrive om et tema som er så sårt for mange at jeg risikerer å bli angrepet. Iallefall skriftlig vil jeg nok motta noen reprimander for dette innlegget, men der er risikoen ved å si sin egen mening…

Jeg skal skrive om abort.

Abort er for mange et tema som man ikke snakker om så veldig mye. Det er dumt, for er det et tema som det trengs å snakke om, så er det nettopp dette. Det er utrolig mange som tar abort nå til dags, og tallet bare øker, og toleransen for det øker i takt. På verdensbasis ble det utført rundt 42 millioner aborter i 2003, og i 2007 ble det utført 15 000 aborter bare i Norge. Med så høye tall mener jeg det er det viktig å ha en åpen debatt rundt abort.

Jeg vil bare fort understreke at det såklart ikke er snakk om spontanabort eller andre former for naturlig abort.

Foto: Corbis

Når vi spiser på restauranter så har det liksom blitt en forventning til at det skal gis tips etter måltidet. Flere steder jeg har vært, venter faktisk servitørene med å takke for besøket til etter at jeg har tastet inn summen og de har sett at jeg har gitt litt tips. Et sted jeg var, betalte vi separat for maten – og den eneste kunden som fikk “Takk skal du ha, og velkommen tilbake”, var jeg – siden jeg gav tips.

Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor forventer restaurantnæringen at kundene skal gi tips for å vise takknemlighet? Jeg sliter litt med å forstå akkurat dette konseptet, og i løpet av en busstur idag så kom jeg frem til at jeg egentlig har en stor aversjon* mot dette.

Hvordan begynte det?
Det er jo allikevel en grunn til at man i utgangspunktet begynte å gi tips. Det stammer fra den tiden hvor de velstående gikk og spiste på restaurant, og de mindre velstående jobbet som servitører – gjerne for luselønn. Jeg vet ikke hvem som tok initiativet for tipsordningen, men den ble iallefall startet slik at de dårligere stilte skulle få litt mer å rutte med – i bytte mot at servitørene forsøkte sitt ytterste for å gjøre spiseopplevelsen til en svært hyggelig opplevelse. I fattige land hvor det fremdeles er slik støtter jeg på alle måter at man kan gi tips.

Er det slik idag?
Nei, idag er det jo ikke slik lengre, iallefall ikke i Norge. Her betaler restauranten en grei lønn, og mer ofte enn ikke er serveringspersonellet egentlig ikke spesielt hyggelig en gang. De gjør ikke noe spesielt mer enn å ta imot ordren, noen steder spør de om maten smakte (noe som for øvrig er et idiotisk spørsmål – siden all mat faktisk har en smak), og rydder opp etter man har gått. I noen tilfeller opplever man det motsatte – nemlig direkte dårlig service. Kan kjapt nevne tre eksempler på det fra de tre siste gangene jeg har vært på restauranten Vera i Kristiansand;

1. En gang jeg var der, presterte de å levere ut maten til oss ved bordet med 10 minutters mellomrom. Vedkommende som fikk maten først, endte opp med å spise halvkald pizza fordi hun ikke ville starte før alle hadde fått. Maten skal leveres samtidig eller så tilnærmet likt som mulig.
2. Neste gang jeg var der, bestilte jeg pizza som ikke sto merket som sterk – men med thaikrydret kylling. I stedet (og dette er ikke betjeningsfeil) fikk jeg en pizza med stekt kylling, og med thaikrydder over hele pizzaen, noe som gjorde pizzaen nettopp sterk. Da jeg så spurte, sa betjeningen at pizzaen var sterk. Dette burde jo jeg fått beskjed om da jeg bestilte og den ikke stod oppført som sterk.
3. Siste gang jeg var der, kom det bort noen bekjente til bordet. Da servitøren skulle forbi og levere en kaffekopp til en kunde som satt like ved, presterte servitøren å si “Unnskyld meg, men jeg har faktisk andre kunder” i en frekk tone for å komme forbi. De forlot oss, og jeg tror (og håper) de forlot restauranten kort etter. I tillegg glemte de kaffén vår, og jeg fikk brus uten kullsyre.

Allikevel har jeg aldri gått derfra uten å gi en liten sum tips, fordi det liksom har blitt normen. Hvorfor i alle dager er jeg så dum?

Foto: InsidersMelbourne.com

Når skal man så betale tips?
Hvis jeg er så imot tipsordningen, finnes det da noen nyanser? Ja, såklart, jeg er jo ikke helt lukket for tipsordningen selv om jeg mener den blir praktisert feil idag. Min holdning, rent teoretisk, er at man mer enn gjerne kan betale tips dersom betjeningen har gjort kvelden til noe mer enn bare et måltid. Har betjeningen vært særdeles hyggelig (ekte, ikke påtatt), gitt deg informasjon, gjort det de kunne for å gjøre deg behagelig samt vært så effektive som kjøkkenet har tillatt, så syns jeg absolutt man kan betale litt over matkostnadene dersom lommeboka tillater det.

Thai Esan i Arendal er et godt eksempel på en restaurant som alltid har fortjent rommelig med tips. Atmosfæren er nydelig, servitøren er utrolig hyggelig – og er behjelpelig på alle punkter. Det første du mottar når du setter deg ned, er menyer på bordet og isvann uten spørsmål. Deretter følger gode svar på alle spørsmål om menyen, anbefalinger og tilleggsinformasjon. Rask og effektiv behandling av ordre, komfortilpasninger etter hvert, ekstra ris og så videre. Jeg legger lett på en del prosenter på betalingen til dem, og takknemligheten er absolutt tilstede uansett mengde. Dette er et godt eksempel på en av de få restaurantene jeg har besøkt i Norge hvor jeg virkelig har gitt tips med glede.

Hva skal man gjøre om restauranten ikke har gjort noe spesielt?
Jeg er veldig teoretisk fan av det å si ifra om feilgrepene, men jeg eier ikke frekkheten til å gjøre det selv. I stedet kommer jeg til å la være å gi tips, og er jeg i det riktige humøret kan jeg nok finne på å gi én krone i tips bare for å såkalt pwne dem. Det sender et kraftig og uuttalt signal om at her var man ikke fornøyd.

Dette er iallefall mine holdninger på denne saken, og jeg kommer til å bli strengere på det fremover nå!

Din tur!
Hva syns du om tipsordningen? Har du noen artige historier om enten ekstremt dårlige eller ekstremt gode servitørerfaringer? Del den gjerne med meg!

Et lite bilde, men med stor tyngde. Det viser en stolt landslagstrener rett etter Kjetil Rekdal putta inn straffen som gav oss 2-1 mot Brasil. Vi har enda ikke tapt en eneste kamp mot det laget som blir ansett som verdens beste lag hos de aller fleste.

Dette blir et kort blogginnlegg. Et spenningens blogginnlegg. Et kamprop for nostalgien. Et håpets innlegg.

Drillo er tilbake
Drillo er tilbake som landslagstrener! I første omgang kun for 3 kamper, så svært midlertidig – men går det bra så kan det være det blir mer. Drillo er såklart med på slike noter, og signaliserer at han tror det finnes god mulighet for at Norge skal bli blant topp10 igjen.

Delte meninger
Blant leserne på både Dagbladet og VG er det relativt jevnt blant de 20-30 000 som har gitt stemmer – ca 50% av de stemmende har tro på Drillo, resten har ikke. Kjetil Rekdal er blant profilene som stemmer imot, og sier at det blir som å gå tilbake i tid. Bohinen, Leonhardsen og Thorstvedt er positive, og det sier en del – ettersom de kjenner ham nokså godt.

Spenning!
Dette blir utrolig spennende, og jeg krysser fingrene for deg – min barndomshelt! Nå er min interesse for fotball svunnen, men på samme måte som Myggens tilbakevending til Start kan Drillos retur til det norske landslaget vekke interessen i meg.

Ettermæle
Min første tanke var “håper han ikke ødelegger Drillo-navnet”, og flopper helt. Taper alle kampene, og spiller elendig taktisk. Det bryr han seg visstnok ikke noe om, han vil bare gjøre sitt beste for å redde Norge ut av en trenerknipe og få landslaget på støvlene igjen.

Hva tror du da?
Helt eller idiot? Ødelegge eller gjenoppbygge? Bra eller dårlig?

Jeg er for! :D

Foto: Ukreditert

Den nye ekteskapsloven har trådd i kraft. Dette har ført til en bloggstorm hos min bloggervenn Joakim Knudsen om tematikken. Nå er jeg stort sett enig med ham i hovedlinjene, men idag skrev han et innlegg om hvorvidt homofile burde få adoptere. Jeg er igjen enig i hovedlinjene, men føler noen små nyanser burde bli fremhevet.

Gode foreldre?
Ett av argumentene går jo på hvorvidt homofile par vil være gode foreldre. For min del er det hevet over enhver tvil at svært mange homofile par vil bli langt bedre foreldre enn svært mange av de heterofile parene/enslige foreldrene som vi har idag. Det er ingen tvil om at homofile foreldre vil kunne gi barna alt dem trenger også.

Gode nok foreldre?
I tillegg må vi ikke glemme at alle som vil adoptere må gjennom en nokså stor kontroll i regi av omsorgsorganet som videreformidler adopsjonen, for å bli “godtatt”. Alle som får adoptere har dermed fått stempelet “godkjente foreldre” for å si det litt flåsete. Alle som er villige til å gå gjennom en slik nådeløs kontroll beviser egentlig der og da at de virkelig har lyst til å bli foreldre – og er villige til å stille hele sitt privatliv og sin privatøkonomi til disposisjon for å få lov til det. KUDOS!

Jeg er absolutt ikke i tvil om at de som blir godkjent som foreldre, om det så er heterofile eller homofile, faktisk er gode nok.

Men hva med mobbingen?
Her er det jeg er uenig med svært mange debattanter (og svært enig med Joakim). Man hevder at barn vil bli lette mobbemål dersom de har homofile foreldre. Dette tror jeg lite eller ingenting på. Jeg har førstehåndserfaring med mobbing, og vet at dersom et spesifikt individ er et lett mobbemål så har det lite med omgivelser å gjøre, men rett og slett med personligheten. Barn lukter seg i stor grad frem til hvem de kan mobbe, og finner en grunn etter de har fått seg et mål.

Har man en personlighet som tillater mobbing, så risikerer man å bli et offer. Har man ikke det, kan de prøve seg og barnet selv vil klare å stoppe det. Jeg hadde det, og jeg ble mobbet. Easy as that.

Hva var den nyansen da?
Joda, det eneste punktet hvor jeg og de homofile med stor sannsynlighet for alltid vil være uenige om er følgende;

“Heterofil forkjørsrett!”
Jeg syns at heterofile familier alltid burde få forkjørsrett i forhold til homofile familier. Dermed er jeg imot likestilling mellom legningene, men for adopsjon på tvers av legning. Dette høres kanskje litt paradoksalt ut, men det er nettopp fordi uansett hvor mye vi ønsker og vil, så er en heterofil familie mer naturlig for et barn enn en homofil familie. Det har ingenting med at jeg er imot legningen å gjøre, det har ingenting med mobbing å gjøre (et argument jeg for øvrig syns er direkte latterlig å bruke mot homofil adopsjon).

For å si det rett ut; er det 200 homofile familier i kø, og det kommer en heterofil familie, mener jeg at den bør gå direkte inn foran de homofile familiene. Er det kun homofile familier i køen, mener jeg ikke barnet lider noe tap av det – og jeg hadde gledelig plassert et barn hos dem.

Dette er 100% gjennomsyret av det faktum at den mest naturlige familiekonvensjon er far og mor (dette er udiskutabelt), og man bør etterstrebe å gi flest mulig barn til et så naturlig miljø som mulig.

Hva mener du da?

En mann blir båret bort etter å ha blitt såret i sammenstøt med israelske
soldater sør på Gazastripen. Minst fem palestinere er drept. To av ofrene
var sivile kvinner som ble truffet av en israelsk granat, ifølge
palestinske kilder. Foto: Scanpix

Det foregår utrolig mye rundt i verden som vi i vesten slipper å tenke noe særlig over. Utrolig mye vondt, utrolig mye krig, utrolig mange mennesker som lever i frykt og smerter.

Vi slipper å tenke noe særlig over det fordi vi lever i et fritt land som i praksis er konfliktfritt. Vi har ingen krig, ingen utpreget mafiavirksomhet, og strengt talt lite å klage på i forhold til mennesker i andre verdensdeler.

Jeg fikk følgende sms igår fra Korpslederen i Røde Kors Hjelpekorps;

De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig.

Nå hører vi tanks.

Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt . GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!

Norsk lege, Mads G, 4.1.09 13:50, Gaza, Palestina

Jeg vil ikke være en hykler. Jeg har tenkt lite over konfliktene på Gaza-stripen før jeg fikk denne meldingen. Jeg irriterer meg MYE over ting som skjer i Norge (politikk, økonomisk styring og liknende). Jeg har vært flink til å vende tanker og krefter mot mitt eget og mine egne, fremfor å se ut i verden. Denne meldingen åpnet sinnet mitt.

Jeg vil oppfordre alle om å ta en titt på følgende nyhetsartikler:
Røde Kors: Et svært farlig hjelpearbeid nytter!
Røde Kors: Mange barn omkommet i Gaza
Leger uten grenser: Enorme medisinske behov i Gaza
Dagsavisen: Minst fem drept i Israelsk angrep på Gazastripen
Dagbladet: Mads (61) er stemmen fra Gaza

Vi er så priviligerte!

Jeg vil anbefale alle som har tid til det til å gi et bidrag til enten Røde Kors eller Leger uten Grenser. Begge parter jobber aktivt i utsatte områder i verden, både Gazastripen og ellers, og de trenger våre bidrag. Disse pengene går til mennesker som har langt større behov for det enn du og jeg har.

Røde Kors
Røde Kors kan støttes via denne linken: [Støtt Røde Kors], eller du kan bruke konto 8200 01 76318. Merk da gjerne giroen med formål.

Leger uten Grenser
Leger uten Grenser kan støttes via denne linken: [Støtt Leger uten Grenser], eller du kan overføre direkte til konto 5010 05 47500. Du kan også ringe direkte til Giverservicetelefonen på: 08898

Bruk ordets makt!
Jeg oppfordrer også alle til å sette seg litt inn i problemområder rundt i verden, og skrive et blogginnlegg om en sak som opptar deg. Sleng gjerne på en lenke til dette innlegget, og/eller legg lenken i en kommentar til meg, så skal jeg liste opp ditt bidrag. Målet er såklart at så mange som mulig skal få lese det!

Andre blogger om tilsvarende tematikk:
Elin Elkouby – Blogg dedikert krigen i Israelsområdet
Joakim Knudsen: Hvert 3. sekund dør et barn
Joakim Knudsen: Ignorance is bliss