Jeg har deltatt i utallige diskusjoner rundt homofili. Jeg tror kanskje ikke jeg blir lei av det, for de som er imot har som regel de samme argumentene hver gang, mens vi i “pro-gruppen” stadig får flere gode argumenter for vår side av saken, og for hver diskusjon blir det stadig flere “eehm”, “øøh” og diverse andre utsettelsesuttrykk. Det er noe jeg finner svært underholdende – og det bygger opp rundt mitt ønske om å diskutere det.

Det som er litt dumt er at det stort sett er to grupper som skiller seg ut som motstandere, og det er (1) bygdefolk og (2) religiøse. Dette gjør at disse gruppene i stor grad for omverdenen kan oppfattes som småsinnede og forutinntatte, og spesielt i religionssammenheng er dette skadelig for gruppen.

Tidligere skriblerier om homofili:

• Tanker om homofil adopsjon (samfunn)
  
• Tro og homofili (religion)
  

Homofili ER naturlig

Et svært omdiskutert argument har vært “homofili finnes i dyreriket – ergo er homofili naturlig”. Mange har avvist dette argumentet siden homofili i dyreriket har vært marginalt og lite lagt merke til. Man har argumentert med at det har vært snakk om dominans og ikke seksuelt motivert, og at det var et resultat av syndefallet.

Vel, nå er tiden kommet for å ta opp igjen diskusjonen. Det har nemlig nå blitt avdekket at homofili i dyreriket er langt mer utbredt enn hva vi har trodd, og det gjør at man bør se på dette som et saklig og svært relevant argument for å si at homofili også hos mennesket er en naturlig variasjon i samlivsformene.

“Det er først nylig at det er blitt akseptert å studere homoseksualitet hos dyr. Ti års forskning har ført til at forskerne kan fastslå at bi- og homoseksualitet er svært utbredt i dyreriket: Hos 1500 arter foretrekker noen dyr alltid eller ofte sex med en partner av samme kjønn.”

Kilde: Illustrert Vitenskap nr. 5/2009

Videre fortsetter bladet med å liste opp årsaker;

• For samfunnet
• For moro skyld
• For helsen
• Fordi det er eneste mulighet

Så forteller artikkelen videre at noen aper gjør det fordi det roer ned apeflokken når det oppstår aggressive situasjoner, delfiner og hvaler gjør det bare for kosens skyld, noen firfisleraser gjør det fordi det bare eksisterer hunnfirfisler i rasen, og spesielt innenfor fuglerasen og hovdyr så er det de homofile rasefellene som lever lengst og er i best helsemessig stand.

“De kan godt pare seg med hunner, men bare hvis det tilfeldigvis er en som tilbyr seg; ellers foretrekker de tydeligvis sitt eget kjønn.”

Kilde: Illustrert Vitenskap nr. 5/2009

Det finnes også homofile artsfrender, eksempelvis innenfor pingvinrasen, som holder sammen hele livet og ikke utfører seksuelle handlinger med det motsatte kjønn.

Genetikk

I tillegg må vi ikke glemme at det er sterke dokumentasjoner på at homofili er genetisk styrt, og dermed noe som er utenfor kontrollen til hvert enkeltindivid. Hvis vi da er skapt i Guds bilde, og homofili ligger i genene – hvordan kan man da si at Gud er imot homofili?

Argumenter her kan jo bli at “innavl og synd er årsaken”, men kan innavl og synd skape genetiske forutsetninger?

Homofili er naturlig – men hva med Gud?

1500 raser.
Flere forskjellige grunner
Eksklusivitet
Genetikk

Dette er gode og sikre argumenter for å si at homofili faktisk er naturlig, iallefall i dyreriket.

Så kommer det viktige spørsmålet; hvor er Gud i alt dette? Hva sier Gud om det? Hvordan kan Gud skape dyr, som av mange er antatt å kun reagere på instinkt og dermed skal leve etter regler som fremme arten, men som helt naturlig hengir seg til sine egne kjønnsfeller?

Det er jo ikke naturlig? Eller er det kanskje det allikevel?

For hvordan kan man hevde at Gud har skapt noe som kun reagerer på instinkt, men gjør noe som er unaturlig? Hvordan kan man hevde at homofili i dyreriket ikke skjedde før syndefallet? Hvordan kan man si at dersom det er naturlig i dyreriket, så er det helt unaturlig i menneskeriket?

Jeg tror det er på tide at mennesker verden over, både religiøse og ikkereligiøse, tar inn over seg det faktum at homofili er naturlig. Jeg tror det er på tide at vi alle åpner øynene våre og godtar det faktum at bibelens fordømmelse av homofili potensielt ikke er noe mer enn fordømmelse fra mennesker som ikke visste bedre. Jeg tror det er på tide å gi seg med denne debatten og heller takke for kjærlighetens gave.

Til slutt

Et lite morsomt tillegg til denne debatten:

Har kanskje kvinnedagen aldri vært mer aktuell? Kanskje vi bare må lære å bruke dagen litt mer internasjonalt, i stedet for å fokusere på oss selv?

Ulovlig å nekte ektemannen sex

Ifølge ny afghansk lov.

Loven sier blant annet at kvinner ikke kan nekte ektemannen sex, og de bare skal kunne forlate huset, søke jobb eller gå til legen med ektemannens tillatelse.

Kilde: Dagbladet.no

Foto: AP/Allauddin Khan/SCANPIX

At det er mulig å tenke slike tanker i år 2009 er for meg helt ufattelig, og tross at jeg ikke har noe rasistiske tendenser personlig, så må jeg innrømme at slike saker får meg til å slite med min toleranse. Hvem er disse fordømte idiotene som hever seg så over det andre kjønn?

Det interessante er også at Norge støtter de Afghanske styresmaktene med 500 millioner kroner i 2009; det vil si vi støtter kvinnediskriminering. Kan det være så mye vanskeligere enn at Afghanistans støttespillere (også Norge) gir dem et ultimatum – og at vi avstår fra støtten dersom de ikke trekker denne diskriminerende loven?

Vi må lære oss å være mer direkte. Avisartiklen skriver at det kan være for sent, i så fall bør vi trekke oss tilbake fullstendig fra å støtte denne idiotstaten, og å offisielt fraskrive oss all samarbeid med dem. Vi kan ikke støtte en stat som står for det motsatte av alt vi står for!

Please, my friend!

Foto: Aftenposten

Møter dem i alle byene nå. De har alltid vært her i de store byene, men nå har de tydeligvis ekspandert veldig. Selv i lille Grimstad har jeg blitt møtt av en av disse nye nordmenn som ikke snakker norsk, og som kun snakker nok engelsk til at de klarer å si “Please, my friend” eller “manji?”

Jeg har aldri vært en storsponsor av tiggere, det kan jeg like godt innrømme nå som siden. Det finnes et par i Grimstad også som jeg ser nokså ofte; ei stusslig narkodame som spør etter et par kroner og kan veksle en 500-lapp, samt en alkoholisert stakkar som spør etter penger til pils. Jeg sier alltid nei, fordi jeg ikke kan fordra tanken på å sponse russykdom.

Norske tiggere er en ting; i Oslo har jeg møtt noen fantastiske hyggelige tiggere. Jeg gav en gang noen kroner til en kar som satt i regnet på overgangen mellom Oslo S og busstasjonen, og ansiktet lyste opp og han proklamerte så hjertelig som bare det “Hjertelig takk, kompis! Ha en fin dag videre!”. Jeg ble fylt av en opprikig glede over å ha hjulpet en som satte pris på det, for såvidt jeg kunne se så var gleden oppriktig.

De utenlandske tiggerne er jeg mer skeptisk til. Alle har vi jo hørt om disse bandene som frekventerer byene våre, og som blir satt av og hentet i fete biler; Mercedes, BMW eller Audi er blant gjengangerne. I Arendal har det i senere tid kommet svært mange nye tiggere, og igår hørte jeg en slik type forklaring.

En Mercedes kom svært tidlig på dagen og satte av 4-5 utlendinger, de kledde seg i shabby klær, og hentet hver sin kaffekopp på 7-eleven. Så delte de byen opp i soner, og gikk hver sin vei.

Foto: Dagbladet

Vedkommende hadde sett det med egne øyne, og jeg har ingen tvil om at det var sant. For ikke å nevne det som skjedde for ikke så lenge siden i Kristiansand. Vi gikk rundt, og stedet var formelig oversvømt av tiggere. Ei lita jente satt alene på noe putegreier og gynget frem og tilbake med det sørgeligste blikket noensinne. Senere da vi passerte henne, så hadde hun plutselig en lapp som vi så en annen tigger gikk med tidligere. “Jeg er fra romania, og er veldig fattig” osv… Jeg er ikke i posisjon til å betvile hennes fattigdom, men de har nå råd til å reise til Norge.

Dette er enda en detalj; ingen av dem prater tydeligvis norsk.

Poenget er at denne risikoen for at det er bander som herjer gjør at jeg har kommet frem til en konklusjon. Jeg har bestemt meg for fullstendig å boikotte utenlandske tiggere. Nå har du nok lest at jeg støtter generelt lite norske tiggere også, men det forekommer.

Jeg er iallefall ikke interessert i å sponse tiggere som egentlig har det greit økonomisk, men bare reiser fra by til by og land til land for å utnytte godtroende “rikinger”. Jeg er allikevel ikke i tvil om at det finnes tiggere som faktisk er oppriktige; men hvordan skal jeg kunne vite forskjellen?

Hva tenker og vet du om tiggere i Norge? Del gjerne dine erfaringer og tanker.

Dette er nok ikke den mest relevante eller engasjerende saken i verden, men det er noe jeg har tenkt litt over i det siste. Vi har nemlig de aller fleste av oss noen merkelige, gode eller helt absurde påleggskombinasjoner vi liker, og ofte når jeg forteller om mine favoritter så får jeg rare blikk.

Så idag tenkte jeg at jeg skulle si “Hey, dette liker jeg – hva liker du?” :) Rett og slett.

Pålegg er nemlig noe vi spiser hver dag, og de aller fleste av oss har mange typer pålegg i kjøleskapet. Mange av oss har også forsøkt å kombinere litt utover hva mamma og pappa har lært oss.

Helt vanlige kombinasjoner

Disse får jeg ingen reaksjoner på; alle ser på dem som universelle

• Ost og skinke
• Nugatti og banan
• Ost og jordbærsyltetøy

Litt uvanlige kombinasjoner

Her får jeg en sjelden gang et måpende ansikt, eller et “HÆH???”

• Italiensk salat og skinke
• Kaviar og majones
• Nugatti og agurk
• Makrell i tomat og majones
• Nugatti og peanøttsmør
• Ost og nugatti
• Fiskepudding og ketchup

Den rareste kombinasjonen

Denne reagerer ALLE på… Skjønner ikke det!

• Bringebærsyltetøy og majones

Annet rart

Artige eksperimenter “gone right”.

• Brunostsmørbrød (altså brunost i mikrobølgeovn)
• Nugattismørbrød (altså nugatti i mikrobølgeovn)
• Lapskaus med brunostbiter i

Forklaringer

De fleste av disse kombinasjonene er egentlig veldig vanlige, men grunnen til at jeg har plassert mesteparten i “litt uvanlige” er at folk har reagert med vantro når jeg har sagt det. Det jeg kan si er at jeg har kvalitetssikret alle disse selv, og jeg syns personlig det er veldig godt. Det er egentlig morsomt å se hvor mange varianter av ost og/eller nugatti jeg har testet.

Når det kommer til den rareste komboen, så prøvde jeg det fordi jeg hadde hørt noen andre likte det – og jeg ble positivt overrasket. Det høres grusomt ut, men man kan jo ikke la det stoppe en når andre sier det smaker godt.

Brunostsmørbrød må prøves for å forstås; men det er mange som er kjent med å varme brunostskiver på bål, dette er bare en “hverdagsforenkling” av dette. I sannhetens navn så hadde jeg aldri hørt om bålversjonen før jeg forsøkte mikroversjonen selv. Det blir som en slags karamell, og det er kjempegodt. Du må bare ikke overdrive! Når det begynner å boble litt er det ferdig.

Nugattismørbrød er bare utrolig godt. Det blir som en slags sjokoladekake-skive, og alt som egentlig skjer er at sjokoladen smelter litt inn i skiva. Namm!

Lapskausvarianten var jeg uhyre skeptisk til, men vi spiser mye lapskaus i barnehagen jeg jobber – og for å unngå å bli lei så tester vi litt forskjellige ting. En av de andre ansatte testet dette, og ansiktet lyste bare opp – så derfor er det med på lista. Det ER faktisk godt!

Hva liker du da?

Tør du teste noen av disse variantene?
Har du noen sære og morsomme varianter du vil dele?
Kjør på, desto rarere – desto gøyere!

Idag fyller min kjære mor 50. Vi har endelig nådd det ene året i våre liv hvor hennes alder vil være det dobbelte av min, og det skal feires. Hun vet det ikke (eller visste det iallefall ikke da jeg skrev dette), men jeg skal overraske henne ved komme på besøk.

Det som er problemet er at jeg de siste årene har vært litt dårlig til å markere hennes fødselsdag. Jeg har vært dårlig med gaver, og jeg har vært dårlig til å huske det generelt. I år samfaller hennes dag med øvelser til et skuespill jeg er med på, og det har jeg brukt for alt det er verdt. Jeg har sagt til min far at jeg ikke kommer, og min mor vet ingenting og tror jeg ikke kommer hjem på lenge. Senest igår pratet vi sammen, og jeg sa det ville bli en stund til jeg kommer hjem. Hun vet ikke en gang at jeg husker hun har fødselsdag på lørdag!

Så omtrent nå, klokka fire, begynner overraskelsesfesten som skal holdes for henne – og familien samles. Jeg kommer nok inn døren om ikke altfor lenge, og har kjøpt det jeg anser som en fin gave til henne. Så det blir tre overraskelser i år; Jeg husker dagen, jeg kommer til festen, og jeg har kjøpt gave til henne. Jeg burde kanskje skamme meg over dårlig oppfølging tidligere år, men nå er fokusen på det positive!

Hvem er mamma?

Mamma er personen som har lært meg å vise kjærlighet. I mine tidligste år fikk jeg en oppvekst uten en solid farsfigur, og fikk dermed et nært forhold til henne. Da jeg var rundt 5-6 år gammel kom min pappa inn i livene våre, og han er her fremdeles, men frem til det så var det kun henne og min bror jeg forholdt meg seriøst til – selv om mamma hadde kjærester. Hun har lært meg å bli veldig glad i klemmer, og vi har spesielt de siste 10-12 årene hatt et svært åpent og godt forhold. Fjortissprotestperioden var nok litt hard for begge, men sånn blir det nok ofte.

Mamma er et svært godt forbilde; som har viet sitt profesjonelle liv til å jobbe med de psykisk utviklingshemmede. Dette tar sin toll på henne, og hun har ikke den høyeste lønnen – men fremdeles gjør hun det med et smil om munnen, og jeg er sikker på at hun betyr svært mye for menneskene hun jobber med. Jeg har sett henne på jobben, og det hersker ingen tvil om at hun utgjør en stor forskjell for hverdagen deres. Jeg er utrolig stolt av at mamma har valgt nettopp dette yrket; det sier mye om henne!

Mamma lærte meg å si det jeg mener. At jeg er glad i mine venner og de rundt meg. At talens evne er sterkere enn armenes kraft. At mye kan oppnås ved å bruke stemmen fremfor andre midler. Som kjent er jeg en stor kverulant, både til glede og til misnøye.

Mamma er mammaen min!

Mamma…

Jeg er stolt av deg. Jeg er glad i deg! Du betyr ufattelig mye for meg…

Gratulerer med dagen!

Inspirert av en god venn av meg, Lars Frøsland, som stilte spørsmålet “Hvorfor tror du på Gud?” på sin blogg, stiller jeg idag kun et spørsmål;

Hva er det som har definert ditt livssyn?

Min historie finner du på blogginnlegget “Dagen jeg tok imot”, så jeg skal ikke kjede dere ved å gjenta hele historien igjen nå.

Enten du er muslim, kristen, buddhist, antagonist, ateist, eller noe annet – hva er det som gjør at du tror akkurat det du tror? Er det en serie med hendelser, er det selve livssynet, er det en sterk opplevelse? Du må gjerne utdype så mye du ønsker.

Fortell gjerne også om hva det er som gjør at du holder fast på din tro.

Det er veldig interessant å vite litt om hva dere som leser her tror på og står for, og jeg ser frem til forhåpentligvis mye spennende lesning!

Det har gått en stund nå. Programmet som belønner idiotene. Programmet som viser hvor galt det kan gå om man er komplett hjernedød og ikke tenker lengre enn øyelokket sitt. Programmet som hjelper mennesker som er dummere enn det man leser om, og som man nesten ikke tror på når man ser det en gang.

Hva f@en?

Det handler om mennesker som har kjørt seg inn i en alvorlig finansiell knipe. Som har kjøpt over sitt forbruk og ikke viser noen interesse for å gjøre opp for seg. Som fortsetter forbruket sitt uten å bruke en øyeblikks tanke på hvor skadelig det er for dem og de rundt dem. Det handler om mennesker med kone, mann, barn. Det handler om mennesker med andre å forholde seg til. Det handler kanskje om komplette idioter og egoister?

Det går ut på

Programmet går ut på å rett og slett hjelpe disse menneskene ut av uføret. Økonomiske eksperter styrter til. Gir dem tips og rett og slett setter alle virkemidler til verks for å ordne opp i kaoset. Selge huset om så skulle være nødvendig. Selge alt, og ta opp nye lån, og ta en hyssing som alt for lenge har surret seg til, og nøste den opp til en fin ball igjen. Det er god underholdning. Det er lærerikt. Det er nyttig for oss å se hvor galt det kan gå om vi ikke tar oss av økonomien vår. Slikt sett er det et bra program.

Men hva dreier det seg egentlig om?

Jo! Idioter!

Mennesker uten fremtidsvisjon. Uten konsekvensanalytisk tankegang. Uten noen form for rasjonell virksomhet i de små grå. Jeg kan fint kalle dem idioter uten å få dårlig samvittighet, for mennesker med tykke bunker med regninger hjemme og fjorten kredittkort som de ikke kan betale – og som fremdeles kjøper seg nye støvletter eller mp3-spillere; jo, de fortjener ingen annen tittel enn idioter.

Jeg kunne forstått det

Dersom de hadde dårlig råd, og forsøkte å dra seg ut av trøbbelet selv. Dersom de hadde gjort en innsats for å fortjene hjelpen, så hadde jeg kunnet godta og forstå dette tv-programmet. Det er ikke slik, det er en gruppe mennesker som ikke har gjort noe som helst for å fortjene hjelpen, men som kommer på tv på grunn av deres dumhet som har ført dem opp i et nøste de ikke hverken klarer eller gidder å prøve på å dra seg ut av.

Disse menneskene får hjelp?

Jeg har bare en ting å si;

Hva faen er det som feiler Underholdningsnorge som bruker så mye ressurser og tid på mennesker som ikke i hele tatt fortjener det, når de som faktisk trenger og fortjener det må krype på sine såre knær til sosialen og Nav, og oftes ikke får utbetalt en dritt?

Hva faen???

Foto: AP

Det hersker ufattelig mange dommedagsprofetier om Obamas inntreden som ny president. Minst. Sånn måtte det vel bli når en svart person endelig kom til makten i USA? Men er det noe i det? Eller er det bare ville fantasier som hersker rundt omkring?

Naturligvis tror jeg ikke at Obama er noen form dommedagsengel, som det spekuleres i flere steder – blant annet på forumet Kristenblogg, hvor han blir omtalt i samme setning som ordet ‘antikrist’ – noe jeg syns er veldig farlig å spekulere i så offentlig. Allikevel så må jeg si meg enig i ordene til ‘Andreas’:

“Obama virker til å være litt FOR perfekt… Alt han gjør og sier er riktig. Han er ydmyk. Han er et følelsesmenneske. Han er karismatisk. Han uttrykker omsorg for andre. Han er alt som mennesker flest liker. Han er den personen som det i utgangspunktet ikke var stort håp for, da han kom som farget til USA. Han har hatt enorm politisk fremgang på kort tid.”

I tillegg så ser man at han knytter til seg omtrent ALLE. Det er nok enda en ting som henger med det å være president i USA, men selv før det så hadde han en fantastisk karisma og en helt skremmende tilstedeværelse.

Bortsett fra den åpenbare lidelsen som dyret opplever, så er det lite som gleder meg like mye som å se at dyret får gi litt smerte tilbake.

Tyrefekting er en fryktelig “sport” som dreier seg om å hisse opp en okse ved gjentatte ganger å provosere dyret til å angripe en mann med ei svær rød kappe, og så stikke små spyd inn i ryggen på den. Målet med dette er å fucke opp oksen så den blir forbanna, og ved at den blir surere og surere så skal dette visstnok få frem matadorens dyktighet enda mer.

Det er visstnok veldig vanskelig å pine dyr til døde i Spania, Portugal og Frankrike, som er de europeiske landene som i størst grad praktiserer dette som underholdning.

Når matadoren har pint oksen lenge nok med disse små spydene (som du ser nederst til venstre i bildet som røde duskepinner), så kommer det til kampens avslutning. Her skal et sverd drives inn i dyret og ideelt sett treffe hjertet som så dreper dyret. Dersom dette sverdet ikke dreper dyret automatisk så kommer matadorenes grusomhet til syne i enda større grad. Det som da gjøres er nemlig å drive dyret til å løpe i til høyre og venstre slik at sverdet skjærer opp lunger, hjertet og andre interne organer slik at dyret til slutt dør av skadene. Alternativt forsøker han et nytt sverd.

Denne grusomme sporten gjør at jeg absolutt elsker bilder hvor matadorene får svi!

Dette er en fryktelig sport, som går ut på å pine og provosere dyret til det til slutt av egen kraft kjører kroppen sin på et sverd som dreper det. Matadorene fortjener den smerte dyret klarer å påføre, og hvor mye jeg enn hater å se slike fæle bilder av dyrenes lidelse, så gir det meg en god varm følelse å vite at dyret iallefall klarte å ta igjen litt. Desto større skaden, desto bedre liker jeg det.

Dyret dør nemlig nesten uansett…

Jeg har med andre ord ingen sympati for disse såkalte menneskene som forhåpentligvis både blir spiddet, trampet på og most av de stakkars dyrene. Hadde jeg kunnet bestemme, så hadde matadorene mistet livet som straff for mishandlingen, og det hadde potensielt og forhåpentligvis vært avskrekkende for andre mennesker som skulle ønske å begynne med det samme.

Dette er ikke alt

Okseløpet i Pamplona er et annet eksempel på dyreplageri. Her er det drøssevis av mennesker som løper nedover en vei, mens ti svære okser løper etter. Her blir det mennesker skadet hvert år, og en gang så jeg en video som var utrolig ubehagelig å se på. Her ble ei jente først dyttet i bakken av ei okse, deretter stanget den jenta til hornet hektet seg fast i noe. En liten nakkebevegelse, og jenta fløy i lufta. Nedenfor ligger en annen video som viser litt om hvor galt det kan gå.

Jeg føler ingen sympati med disse menneskene heller.

Motivasjonen for dette innlegget

Det jeg ikke fatter er hvordan et samfunn kan godta denne altfor offentlige mishandlingen. Hvordan folk kan kjøpe billetter til det. Hvordan mennesker kan finne det interessant å se dyr bli pint til døde. Jeg skjems over dem.

Egentlig er ingen motivasjon. Ville bare få ut min frustrasjon over mishandlingen, og få ut min glede over at det av og til slår tilbake på mishandlerne.

Dette har jeg tenkt på mange ganger, og jeg blir egentlig bare mer og mer enig med meg selv om tanken på at organdonasjon egentlig burde være obligatorisk.

Slik ordningen er idag må hver enkelt hente et organdonorkort på apoteket, eller du kan plukke opp 20 og dele ut til dine venner også. Det finnes, meg bekjent, ingen registere over hvem som er donorer, og dermed er det donorkortet som identifiserer det faktum at noen er det. Hvis man ikke har donorkort, blir det opp til foreldre å bestemme.

Samtidig er det stor mangel på både organdonorer til syke pasienter, og mennesker dør hvert år i donorkø. Det leder meg gang på gang til å stille meg spørsmålet;

Hvordan skal et menneske kunne nekte et annet menneske å overleve etter sin egen død?

Løsningen vil være å innføre en obligatorisk innføring i donorregisteret. Naturligvis vil det bli altfor store reaksjoner på å gjennomføre at alle MÅ, så mitt forslag inkluderer såklart også at man må ha mulighet til å trekke seg ut av et slikt register. Det skal såklart understrekes at noen allerede er fullstendig uenige.

For å si det i klartekst: Ved fødsel blir man automatisk oppført i donorregisteret, men frem til myndighet vil foreldre eller foresatte ta et faktisk valg dersom ulykken skulle være ute. Ved 18-årsalderen vil ansvaret gå over til vedkommende, og personen må selv ta avgjørelsen om å eventuelt trekke seg ut av donorregisteret.

Livets verdi

Dersom en del av innholdet i et avdødt menneske kan redde livet til et levende menneske, burde det ikke være mulig å hindre dette i å skje. Livets verdi er uansett større enn hva enn slags sentimental verdi noen skulle ha mot et inngrep.

Resultatet

Resultatet av dette vil være at alle enten blir tvunget til å tenke gjennom hvorvidt de faktisk ønsker å være donorer eller ei, og dermed ta et aktivt valg, eller så forblir de donorer. Mange liv vil bli reddet, og folk vil fremdeles bestemme selv.

Jeg ser ikke en eneste god grunn til ikke å ha det slik. Gjør du?