Det er nok få jobber som høres like romantiske ut som å jobbe på en Fransk vingård, sanke druer dagen lang, litt vintråkking, og til slutt smake på gårdens forskjellige “hjemmelagde” viner til en herlig middagsrett og nybakt gårdsbrød. Det er en av mine drømmer for en reise jeg skal gjennomføre til neste år. Timingen er perfekt; høstesesongen på druer er mot slutten av september, og jeg reiser mot Frankrike nettopp i starten av september.

En slik jobb er ikke nødvendigvis bare fryd og gammen, og det bør man være klar over før man søker. Det er snakk om å jobbe i timesvis i stekende hete, plukke druer i høyt tempo, bære tunge kasser, gjøre alt dette til en forventet kvalitet, og sist men ikke minst – til lav lønn. Det er ingen luksusjobb, allikevel er det drøssevis av turister som faktisk betaler for å få gjøre dette i noen små timer. Jeg forstår dem, det å gjøre det i en liten periode virker helt fantastisk. Nå er jo jeg også en av de som mener det virker fantastisk å gjøre dette over litt lengre tid.

Som sagt. Sanke druer dagen lang, være med på vintråkking, smake noen av gårdens ferdiglagede viner, lære litt om smaker og aromaer, lukt og små diskréte variasjoner.

Så jeg går frem som jeg bør – finner ut at det er noe som heter WWOOF, eller World Wide Opportunities on Working Farms. Dette er et verdensomspennende nettverk som formidler jobber på nettopp slike farmer, i tillegg til fruktfarmer. Dette er en frivillig organisasjon da, så her får man betalt i et sted å bo samt mat på bordet, mot at man jobber på en organisk gård over en perode. Lærerikt, uten tvil, og en kulturopplevelse av de få. Du kan selv lese mer om dem på denne lenken.

En kanskje enda bedre måte å komme i kontakt med en potensiell arbeidsgiver får jeg gode hint om her, på goeurope.about.com. Her oppgir de kontaktinformasjon til turistinformasjon i lokale områder, som igjen kan videreformidle dine ønsker. Artikkelen beskriver også at EU-regler kan gjøre det vanskelig å få jobb ut over statusen som “frivillig” – men er man interessert i å få kontakt med lokalkultur på en så nær måte som mulig, tror jeg absolutt dette er en god måte å bruke ferien sin.

Foto: Susan Janz

Så derfor skal jeg gjøre det. Til neste år. 2010 blir et svært spesielt år for meg, håper og tror jeg. I forkant skal jeg gjøre mitt for å lære meg et par ting jeg tror er greit å kunne mer om.

1. Jeg skal lære meg å like vin. Det er kun snakk om tålmodighet og viljestyrke, og selv om jeg misliker smaken, har jeg allerede lært meg å like lukten. Det er étt steg på veien. Motivasjonen for dette er at jeg har jo lyst å takke ja til tilbud om å smake på vinene, samtidig som jeg gjerne vil kunne nyte smaken.
2. Jeg skal lære meg litt fransk. Nok til å kommunisere. Jeg har alt begynt, og kan biiitelitt. Det skal bli mer.
3. Jeg skal lære meg litt om druehøsting.

Så, hvis du har noen gode tips til meg om disse tre tingene; enten viner som er gode, gode ressurser for å lære seg fransk, gode nettsider med informasjon om høsting av druer – så må du mer enn gjerne benytte deg av kommentarfeltet og overøse meg med informasjon. Kjenner du noen som vet noe om det – gi dem gjerne lenken hit så de kan hjelpe meg.

Hvis svaret på disse to spørsmålene er nei, så håper jeg du allikevel likte innlegget og at det kanskje vekket en liten romantisk drøm i deg også!

Facebook er et fantastisk samfunn. Jeg digger det, rett og slett, det gir meg kontakt med en del av vennene mine som jeg ikke har daglig sosial samkvem med, men som jeg allikevel setter pris på å holde kontakten med. I tillegg så er det også hyggelig å vite litt om hva de driver på med, når de gifter seg, når de får barn og så videre. I mange tilfeller ville jeg ikke visst dette om det ikke var for Facebook.

Samtidig har jo medaljen en bakside; for nå har det kommet en HELT ny plattform for kjedemeldinger, og det finnes utrolig mange godtroende fjols der ute uten noen form for basiskunnskaper. Det irriterer meg! Med jevne mellomrom dukker det opp en eller annen gruppe, melding, veggpost eller liknende som sier at nå skal Facebook koste penger, nå skal Facebook legges ned, nå skal Facebook kaste ut medlemmer og så videre.

Denne fikk jeg i går:

“Jeg beklager å måtte sende denne! Svar Facebook er nylig blitt svært overpopulated har det vært mange klager på at Facebook er blitt svært tregt. Rapporter viser at årsaken er at det er for mange ikke-aktive Facebook medlemmer og på den andre siden, for mange nye Facebook-medlemmer. Vi vil sende denne meldingen rundt for å se om medlemmer er aktive eller ikke. Hvis du er aktiv kan du sende meldingen til minst 15 andre brukere. “Kopier Lim inn” for å vise at du er fortsatt aktiv. De som ikke sender denne meldingen innen 2 uker vil bli slettet uten nøling for å skape mer plass. Send denne meldingen til alle dine venner og å vise meg at det fortsatt aktiv, og du vil ikke bli slettet. Grunnleggeren av Facebook,Mark Zuckerberg”
Denne meldingen ble sendt til nøyaktig 15 andre brukere på Facebook.

For ikke å nevne de utallige stavefeilene og oversettingsfeilene, er det en utrolig stor logisk brist i denne meldingen! Nemlig det at et nettsamfunn som Facebook, som har antall medlemmer som markedsføringsargument, skal slette noen av sine medlemmer uten svært gode grunner! De lever jo på disse medlemmene!

I tillegg vet de aller fleste at av alle problemer man møter på nett, så er ikke lagringsplass et av dem. Det er en grunn til at både Gmail, Yahoo-mail, Hotmail og andre diverse mailklienter tilbyr flere gigabyte med gratis lagringsplass til hver av oss. Lagringsplass er noe av det man har lettest tilgang på i Internettverden idag, det blir nærmest kastet etter en. Nå viser det seg jo faktisk at noen tror at Facebook, multimilliardkonseptet Facebook, har problemer med lagringsplassen..? Folk tenker ikke langt…

For ikke å nevne at Facebook har sidene sine fulle av reklame, og for hver gang noen av dere klikker på en av dem, tjener eierne en ålreit slump. I know, jeg har reklame selv på bloggen, og for hvert klikk som mine lesere tar, tjener jeg et par kroner. Det er ikke småtterier det er snakk om, reklame på nett er big bisniss.

Sist men ikke minst skal jeg påta meg gleden det er å fortelle hvordan aktivitet spores i et nettsamfunn. Det er uhyre enkelt, og krever utrolig lite aktivitet egentlig. Hver gang du gjør noe som helst på Facebook, registreres det. Pålogging er én av disse aktivitetene som forteller Mr. Mark Zuckerberg at du har vært aktiv. Å lese en melding er en annen aktivitet. Å skrive en veggmelding er en tredje. Å klikke på en link, en annen bruker, en applikasjon er også en aktivitet. Med andre ord; det krever ingen videresending på Facebook, spesielt ikke til et spesifikt antall, for å se at du er aktiv. Kjære Facebook-bruker, det er nok at du logger deg inn.

Til slutt

Jeg prøver ikke å fornærme deg. Jeg antar at du ikke er en av de som videresender slike meldinger. Jeg antar du er en av de som skjønner at det er bullshit. Jeg vil bare oppfordre deg om å sende de av dine venner som TROR på slikt, lenken til denne bloggen. Kanskje de da vil forstå at konseptet kjedemeldinger enda eksisterer. At man bør sjekke sine kilder før man sender meldinger videre til alle sine venner. Det hadde for eksempel vært utrolig lett å finne ut at denne meldingen ikke inneholdt et fnugg av sannhet; for en så stor aksjon i verdens største nettsamfunn hadde fått utallige medieoppslag.

Så kommer spørsmålet; hadde du sendt den videre?

Foto: Vg.no

Denne kvinnen har tatt 15 aborter i løpet av 16 år. Hun skrev en bok om det, og er nå redd for hatbrev. Jeg kommer ikke til å skrive noe til henne, men jeg forstår hver enkelt som gjør det. Å ta livet av mennesker for å skade seg selv er det dummeste jeg har hørt om. Du kan lese saken her om du er interessert.

Kanskje jeg burde føle sympati* for henne? Det er dét avisoppslaget legger opp til. “Stakkars jente, moren tok selvmord, brødrene ble heroinavhengige, hun ble forført av en eldre professor, hun skammet seg, hun hadde selvmordstanker, det kan ha vært et rop om hjelp”. Som jeg har sagt før, er jeg i prinsippet imot abort, men jeg kan i noen situasjoner forstå at en kvinne velger det. I tilfellet til Irene Vilar ville det heller ikke hjulpet om mannen fikk være med å bestemme, som jeg har argumentert for før, siden han tydeligvis ville det samme. Spørsmålet jeg stiller meg, er hvor i alle dager tankegangen rundt prevansjon var hen.

“I begynnelsen tok jeg p-piller, men ville droppe dem et par dager eller en måned. Jeg kunne få menstruasjon og bli trist, eller oppdage at jeg var gravid og bli redd, men også spent, forklarer Vilar.”

Hun er bekymret for hat-mail og har opplevd at noen har gitt uttrykk for hatske holdninger ovenfor henne. Jeg skjønner det godt. Jeg merker det selv, jeg føler et utrolig avsky for slike mennesker, som gang på gang bruker abort som prevansjon, og som ikke har noen form for følelsesmessig kontakt med livet de bærer på. Spørsmålet er bare: Burde slikt være lov? Burde det ikke finnes en øvre grense i det minste, så lenge ikke abortene har medisinsk grunnlag? Jeg syns det, hun er nok ikke det eneste eksemplet på jenter som har tatt svært mange aborter…

Hva syns du?

Det er mange av oss som ønsker å bli rike. Tjene masse penger. Ha masse penger. For de aller fleste av oss betyr dette at det må spares. Det greie er at de aller fleste av oss lever godt nok til at vi har en del områder det kan spares penger på. Det er vel uansett ingen tvil om at dersom man skal spare penger, så må en klare å si fra seg en del luksuser eller unødvendigheter. Jeg ønsker med dette å gi deg noen enkle og gode tips om hvordan man sparer penger på det man fører inn i kroppen, og kanskje du er så snill og gir meg noen igjen?

Kutt ned på snopet

Kjøper du deg mye digg, så ryker det ufattelige mengder penger i søppel. Strengt talt burde dette være et av de enkleste områdene å spare penger på, men praksis viser at det ikke alltid er slik. Vel, dette er en god luksus som det nesten sier seg selv at en kan kutte ned på om en skal spare penger. Og nå kommer et godt tips; kjøp en banan i stedet for en sjokolade. En pære i stedet for en chipspose. Mye bedre, mye friskere, mye sunnere, og ofte mye billigere!

Matpakke

Foto: Bakeri.net

Jobber du eller studerer du, og kjøper mat hver dag eller et par dager i uka? Bytt til å smøre matpakke; bor du hjemme gjør du maten gratis, bor du for deg selv så sparer du fremdeles store mengder penger. Du kan heller gjøre matpakken litt mer interessant med å hive på et salatblad, agurk eller liknende – det hjelper mye på motivasjonen (men aldri aldri aldri lag matpakke med gulost og agurk, det funker dårlig!).

Bytt til First Price

Tips for de som bor for seg selv eller bidrar til husholdningsbudsjettet. Faktisk supertips! First Price har ufattelig mange gode produkter, og til en brøkdel av prisen. Jeg har selv testet ut First Price de siste ukene, og må si at jeg er utrolig godt fornøyd med kvaliteten i forhold til pris. Greit nok, noen produkter smaker litt blassere, men det finnes også noen produkter som smaker bedre enn sine dyrere konkurrenter. For de som er skeptiske, kan jeg nevne at First Price sparer inn penger på mange områder, ikke bare råvarekvalitet. De reklamerer ingenting, og de har superlave utgifter på innpakningene sine. Ofte er det nøyaktig samme produktet pakket inn i en annen innpakning. Jeg er strålende fornøyd i alle fall, og jeg skal prøve å få opp en reell produkttest på bloggen etter hvert.

Planlegg middager en uke av gangen, og handle én gang i uka om du kan

Joda, ferskvarer bør kjøpes på dagen, og noen varer må nok handles inn etter hvert. MEN – om du planlegger hva du skal spise denne uka på mandagen, skriver handleliste og kjøper inn så mye som mulig da, så unngår du å løpe til butikken så ofte. Å gå ofte på butikken øker risikoen for at du handler det “lille ekstra”. Planlegg uka, handle inn, reduser antallet handleturer – dette reduserer igjen risikoen for unødvendig pengebruk. Supertips, det eneste som gjør det lite brukt er at det er kjedelig og dermed vanskelig å ta seg tid til.

Å skrive handleliste og holde seg til den er også et godt og viktig tips.

Mikrotips

Hvis det funker som det skal, vil det under dette innlegget også komme opp noen lenker til andre ressurser som kan hjelpe deg å spare penger. Dette ER reklame, men det kan være nyttig for deg å sjekke det ut, og det er veldig nyttig for meg også om du gjør så. Tilgi meg i etterkant min frekkhet som våger å hinte slik :)

Hvordan spare penger på matvarer?

Nå har du fått presentert noen måter å spare penger på matvarer og snop. Om ikke alt for lenge vil det komme flere artikler om hvordan du kan spare penger på forskjellige områder i livet ditt, og hvis du har noe å bidra med, eller en mening om tipsene, så finnes det et kommentarfelt rett under her hvor du kan dele det med meg. Kom gjerne med flere tips, både til besparelser i spiseveien og andre områder, så kan jeg gjerne ta dem med her på bloggen.

Og ikke minst – spre gjerne artikkelen videre slik at dine venner får glede av disse tipsene!

Ved en tilfeldighet satt jeg på Aker Brygge en dag da en helt fantastisk melodi fylte luftrommet. Det hørtes ut som om det var to-tre gitarister som spilte samtidig, og jeg hadde lyst å se mer. Så jeg beveger meg i retning av lyden, og hører jeg kommer nærmere. Jeg ser det sitter noen folk lengre borte, og når jeg er et lite stykke unna forsvinner lyden, og applausen brøler. Når jeg kommer bort, er scenen tom, men det står et par gitarer der. Entusiastisk setter jeg meg ned og håper det kommer mer.

Så kommer en av gitaristene opp på scenen, kobler seg til, smiler bredt til publikum, og setter seg ned. Han holder gitaren på en litt merkelig måte, og starter å spille på en måte jeg aldri har sett før, men som fenger meg utrolig mye. Jeg kunne ikke tro at han spilte alene, det hørtes ikke ut som om en mann alene kunne spille noe slikt. Tilfeldigvis er det Ole Staveteig som sitter og spiller gitar, og det forklarer spillingen. Akkurat da visste jeg ikke hva han het, men han hadde en spilleglede ut over det vanlige, og publikum nøt det.

Uten videre presentasjon (du kan lese mer om han her), gir jeg deg Ole Staveteig. Skru gjerne opp høyttalerne, og klikk på plussen!

Ole Staveteig – Mass Ole Staveteig – Mass

Et par ekstra sanger finner du også på hans MySpace. Hva syns du?

Ikke så altfor ofte jeg skriver om nyhetssaker, men denne tok kaka!

NRK foreslår å øke lisensene på grunnlag av at de har vunnet og må beverte Grand Prix i 2010. Nå syns jeg jammenmeg de må sette seg ned, ta en pust i bakken, og tenke seg litt om!

Altså…

1. For det første, så vil jeg nok lett påstå at de aller fleste som idag betaler for NRK, egentlig ikke ønsker å ha kanalen en gang.
2. For det andre, så vil jeg nok også lett tro at mange av de som liker NRK, ikke liker MGP.
3. For det tredje, så kommer aldri i livet lisensen til å bli senket tilbake til årets priser igjen etter MGP er overstått.
4. For det fjerde, så er deltakelse i MGP en frivillig sak – og NRK må akseptere risikoen for å vinne når Norge melder seg på MGP.
5. For det femte, kan man vel forestille seg hvor mange dyre programmer NRK vil produsere fremover og bare øke lisensen bittelitt for å finansiere dem.

Er det da rettferdig å legge på lisenskostnaden pga ETT program som med hyggelige anslag blir sett av 1/4 av de betalende?

Det er altså Trond Giske som står i spissen her, og NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas er ikke snauere enn å si at han blir glad om det gjennomføres. Å finne et svar på hvor mye lisensen potensielt vil økes, vil ta ca 3-4 uker – og gjett hva, det er ca. 3-4 uker til valget (takk til tv-slave for den sammenlikningen)! Så greit å slippe å ha nrk-lisensøkningen som et anker rundt halsen i valgkampen.

Jeg foreslår heller en annen løsning:

Ta fem kroner per stemme som tikkes inn på grand-prix-kvelden. Slik fører dere til at de som liker programmet, er de som betaler for programmet, og de som ikke liker det – de slipper. Så, hvert år vi IKKE vinner MGP, så setter vi alle disse femmerne inn på en egen konto – og skulle vi vinne igjen om 20 år så kan vi lage et himmelsk show for pengene!

Eller hva syns du?

Jeg hører en sprudlende latter, og øynene åpner for første gang denne morgenen. Caroline, min kjære datter på seks, hopper i senga mi, hyler av latter og roper “Stå nå opp, pappa, jeg vil se barnetv med deg!”. Jeg smiler, setter meg opp, og drar henne inn i armene mine. Jeg kjiler henne litt mens jeg ler og sier “Jeg har jo sagt du aldri må vekke pappa så tidlig på søndagene! Hahaha, nå tar jeg deg!” så løper jeg etter henne og ut til tv-en, slår den på og setter meg ned med henne. Alarmen ringer og jeg sperrer opp øynene, for en utrolig irriterende lyd å våkne til.

“Jeg vil ha leverpostei på den ene! Og masse Nugatti på den andre!”. Jeg smører brødskiver til frokost, og hun smiler når jeg tar en god klatt sjokoladesukker på den ene skiva. “Da må du pusse tennene godt etterpå, Caroline, okei?”, sier jeg mens jeg holder nugattiskiva i hånda og hun hopper og strekker seg etter den med hendene. Jeg står ved kjøkkenbenken og setter tennene i en skive med makrell i tomat med majones på.

“Pappa, hvorfor pusser vi egentlig tennene våre?”. Caroline ser opp på meg mens hun rister febrilsk i tannbørsten for å få like mye skum rundt munnen som jeg har. “Hvis ikke kommer Karius og Baktus og ødelegger tennene dine. De ser snille ut, men egentlig så er de slemme mot tennene dine og ødelegger dem slik at du må ha gebiss slik som bestemor!” Hun skjærer en grimase. “Ææææ, gebiss er sjipt, det faller bare ut når bestemor spiser karameller!”. Vi ler begge to, og pusser ferdig. Jeg spytter ut resten av tannkremen, skyller munnen og går ut av toalettet.

Jeg står ved bilen og venter, det er slutten av første skoledag. Hun kommer ut døra og setter opp et bredt smil når hun ser meg. Selv om jeg kjører en rusten Ford Escort og går kledd i arbeidsklær er det ingen tvil om stoltheten i stemmen hennes når hun roper høyt “HEI PAPPA!” og løper til meg. Jeg setter meg på huk og tar imot henne og hører om Marte, Petter, Jonas, Ingrid og alle de andre i klassen hun husker men ikke husker navnet på som var snille, og selvfølgelig også Robin som lugga henne i håret i andre friminutt, og om lærerne som var snille men strenge og atte de måtte rekke opp hånda for å si noe akkurat som pappa hadde sagt. Bilen triller inn i oppkjørselen og jeg går ut av bilen og inn i huset.

Da vi er på lekeplassen dagen etter, faller hun av huska og slår seg. Gråten kommer snikende, men da pappa løfter henne opp av sanda, setter henne på fanget og vi runser sammen går gråten over i en trillende latter. Den samme latteren som vekker meg om morgenen. Den samme latteren som runger inni hodet mitt hver eneste gang jeg er nedfor. Den herlige barnelatteren som kun ett barn har, kun Caroline. Jeg går forbi lekeplassen senere og ser to-tre barn leker der, og tenker et lite øyeblikk at jeg kan hente Caroline og la dem leke sammen.

“Snipp, Snapp, Snute, så er eventyret ute, og Caroline må legge hodet ned på sin pute og sovesooovesoooooovezzzzzzznork”. Det er ikke hver kveld vi leser eventyr, men søndagene gjør vi uansett alltid det. “Hvorfor må jeg egentlig sove nå, Pappa, kan du ikke lese en historie til?”. “Du skal på skolen i morgen vet du, jenta mi, og da må du være uthvilt slik at du kan lære masse, og så komme hjem til pappa og lære alt til meg også!” Hun nikker, men er ikke helt enig. “Men, du kan jo lese bare bittelitt til, og hvis jeg lærer deg masse gøy etter skolen i morgen så kan du lese enda mer?”. En tåre renner sakte nedover kinnet mitt idet jeg lukker øynene og forsøker å sove.

“Hvorfor er ikke mamma her, Pappa? Trine sier at mamman min var sinna på meg da jeg blidde født, og løp sin vei da hun så meg?”. Caroline har blitt åtte, og spørsmålene er hjerteskjærende, men viktige. “Mamma løp ingensteds hun, hun er rett her, vennen.”, sier jeg og legger hånda mi over hjertet til Caroline. “Men før du ble født, så bestemte jeg og mamma oss for at jeg skulle passe på deg frem til du ble stor jente. Mamma er veldig glad i deg, men hun trodde du ville få det best hos pappa. Og vi har det fint vi, jenta mi?”, spør jeg og smiler til henne mens jeg stryker henne over håret. “Jaah, jeg har det kjempefint med deg pappa, men det er litt rart av og til for alle de andre i klassen har en mamma.” Hun smiler forsiktig opp til meg, og jeg ser dette er litt vanskelig å snakke om for henne. “Da må du bare huske at pappa elsker deg like mye som hundre mammaer til sammen, kanskje til og med tusen!”. Jeg klemmer henne, og kjenner hun strekker armene sine rundt meg. “Jeg er glad i deg, pappa!”.

Jeg er glad i deg også… Jeg vrir meg i halvsøvne og legger puta over hodet.

Den ene måten er å lese historien er å lese om en alenepappa som jobber hardt for å gi datteren sin en lykkelig og levende oppvekst, med trygghet, kjærlighet og smil. Den andre måten er å lese om en mann som måtte stå på sidelinjen uten stemmerett, og som hver dag må leve med det. Det er et kamprop mot at jenter skal ha enerett på bestemmelsen over et liv skapt i samvær.

(foto: www.fdltcc.edu og Flicker: juleeln)

Av og til vet jeg ikke hva jeg skal si. Av og til vet jeg ikke hva jeg skal føle. Tenke. Tro.

Det er en gammel sak, men innholdet ryster meg like mye hver gang jeg leser om det. Et lite barn blir mishandlet i over ÅTTE måneder? Hvem kan få seg til å gjøre noe slikt; å trekke ut neglene på en ettåring, og brekke ryggen på det ved å kaste det rundt som en filledokke, og alt det andre?

Hva i alle dager hadde DU gjort om du var alene med disse menneskene? Jeg tør ikke tenke på hva jeg hadde gjort. Tør virkelig ikke det… Er virkelig tanken på borgervern så søkt i disse tilfellene?

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal si. Får jeg lov til å hyle, og bare la det være med det?

“Time-lapse photography is a cinematography technique whereby each film frame is captured at a rate much slower than it will be played back. When replayed at normal speed, time appears to be moving faster and thus lapsing. Time-lapse photography can be considered to be the opposite of high speed photography.”
Kilde: Wiki

Jeg tok med meg bærbaren, fyrte opp Time-lapse-programmet HandyAvi, og satte det på. Så tok maskinen ett bilde hvert 5 sekund gjennom hele prosessen, og fanger både smil og glede gjennom hele prosessen. Dette ble kulere enn jeg hadde trodd, og jeg er særdeles glad jeg gjorde det. Riktignok er kameraet et crappy 1.3Mpx kamera, men resultatet er allikevel bra nok. Døm selv:

Time-lapse av “The becoming”

Endelig har vi kommet til siste time, som bestod av voksing og føning. Jeg trodde før dette at smertene skulle være over, men voksingen var minst like vond som tuperingen (noe dere vil få se i morgen). Føningen var derimot bare vondt i blant når hun traff hodebunnen min i tillegg til voksen.

du kan se for deg at jeg egentlig sier “iiiiaaaoooootssssjjjj” her:

Slik så jeg ut etter voksinga:

Føninga var ikke så ille, heldigvis…

Så der har dere det, en bloggserie på 8 deler som beskriver og dokumenterer prosessen bak dreading av langt blondt hår, og viser både smerter og gleder underveis. For min del har dette vært et eksperiment, et halvdyrt eksperiment, men like fullt et eksperiment som jeg planlegger å følge opp slik at dreadsene blir forhåpentligvis både kule, pene og luktfrie. Skulle noen av de to siste punktene feile fullstendig så blir nok jeg en korthåret gutt som resultat av dette eksperimentet.

Men – jeg er ikke ferdig enda. Imorgen kommer nemlig det aller morsomste av alle blogginnleggene om dreads.

Fortsettelse følger… Siste bit av “the making” kommer i morgen!