Foto: Colourbox.com

De fleste er smertelig klar over at promp lukter, men at det er mindre enn 1% av gassen som faktisk fører til lukten er helt nytt for de fleste – inkludert meg. Promp inneholder faktisk et stoff som kalles indol, som – dersom det blir tynnet ut – faktisk kan lukte som parfyme. Det vitenskapelige navnet på tarmgass er ‘flatus’, og selve prompingen har derav navnet ‘flatulens’. Både gutter, jenter, barn og kjendiser – altså alle – produserer flatus. Allikevel er jenter generelt sett mindre åpne rundt det enn gutter.

Gjennomsnittlig produserer hvert enkelt menneske ca. en halv liter gass hver dag, fordelt på (igjen gjennomsnittlig) 15 fjert. Dette er nok til at de aller fleste ser på promp som noe helt naturlig – noe det også er. Det er faktisk et tegn på at fordøyelse fungerer som den skal. Allikevel er tankegangen bak frigjøringen av nettopp denne prompen svært forskjellig fra person til person, og der noen er svært liberale er andre veldig konservative. For de aller fleste av oss så er det avhengig av hvem vi er rundt.

Da er det endelig på tide med en offisiell

BLOGGKONKURRANSE!

Vinneren er kåret!

Foto: Per Arne Kvamsø

“Hey, blir du med ned skogsløypa?”

“Jada, jeg kommer jeg”, sier jeg idet jeg svinger til høyre etter skiheisen. Jeg har ingen anelse om hvor de mener, men det er 8-10 stk der, så jeg blir like godt med. Jeg tar stavene til hjelp og skøyter meg mot dem.

Det bærer utfor. Først er det helt vanlig oppkjørt skibakke, men så tar vi til venstre. Her er det et tykt lag med nysnø med noen få spor her og der. Jeg er relativt uerfaren med Carwing-skiene, så det tar ikke lang tid før jeg går på snørra. Ansiktet dekkes av iskald snø, men jeg blir ikke kald, jeg bare reiser meg opp og børster det litt bort. Smiler.

Flere hopp, flere faceplants. Jeg går regelrett på trynet gang på gang i min første erfaring med kombinasjonen av nysnø og slalomski. Allikevel er det utrolig gøy, for nettopp på grunn av snøen så gjør det aldri vondt. Det er bare litt kaldt. Så jeg reiser meg opp gang på gang, og blir forbikjørt av mange 14-15-åringer som virkelig hadde knust meg i en konkurranse.

Skiheisen tar oss opp igjen, og det er ikke vanskelig å bestemme seg for å ta turen ned igjen flere ganger. Som det konkurransemennesket jeg er vil jeg gjerne mestre bakken iallefall gjennomsnittlig, og etter flere runder så nærmer jeg meg faktisk et akseptabelt nivå. Eller.. egentlig langt ifra!

En runde til. Nå skal jeg virkelig satse. Hoppene går greit. Det første. Det andre. Heyhey, jeg klarer å stå. Plutselig merker jeg noe rart. Noe merkelig. Jeg ser ned, og en av skiene er borte! Jeg blir sykt overrasket, og faceplanter over en liten kant så det synger. Når jeg kommer til meg selv har jeg en fot godt druknet i snø og en ski 20 cm under snø. Jeg ser jeg tilbake, og ser ingenting til skien min. Bruker vel 4-5 minutter på å kave meg opp igjen av den meterdype snøen, foten forsvinner gang på gang, mens skien er det eneste som holder meg over snøen. Når jeg er oppe ser jeg at det faktisk var bindingen som sviktet; en bit av den ligger rett ved skien.

Nå er jeg altså en fjerdedel ned bakken jeg sleit med å komme meg ned med begge skiene på beina, og så har jeg plutselig bare én ski å overleve de resterende tre fjerdedelene med…

Naturligvis forsøker jeg å fikse skien. Prøver å skli, trykke og presse på bindingsbiten, men den ser ut til å være brukket – så jeg legger den i lomma og gjør meg klar til nedturen. Jeg innser kjapt at det vil bli vanskelig å komme meg ned med både staver og en ski i armene – så jeg får lånt bort stavene til en i følget, og så begynner nedturen…

Den viste seg å bli en stor utfordring.

Å stå på ÉN ski nedover en bakke jeg nesten ikke klarer å holde meg på beina i med to ski, kan jeg faktisk fortelle deg at er veldig vanskelig. Det tok vel ca 10 sekunder før jeg falt første gang; jeg sklei plutselig ut av sporet og over en kant, og slo albuen min i fjellet. Full av mot reiste jeg meg allikevel opp igjen.

Å stå på ski med kun én ski foregår omtrent slik som dette;
Jeg gjør mitt aller beste i å balansere på ett ben nedover bakken, og forsøker å holde fast på den adre skien så godt jeg kan. Av og til må det andre benet ned, og jeg merker hvordan det nærmest forsvinner i snøen mens jeg sparker fra. Farten øker og øker, og det blir vanskeligere å holde balansen.

Igjen går jeg på trynet så det synger, og snøen fester seg i alle krinkler og kroker av ansiktet og nedover halsen. Skien holder jeg godt fast på, og når jeg reiser meg opp igjen kommer jeg til å tenke på disse menneskene som balanserer med en sånn lang stav. Så jeg tenker at det er lurt å prøve det samme med skien. Ut går den – og nå har jeg en balansepåle. Det blir faktisk helt andre smuler i salaten nå!

Balansen blir forbedret, og jeg renner nedover bakken i full vigør. Bruker fremdeles den andre foten innimellom, og dessverre får det den effekten at løypa blir litt opptråkket – noe de andre som renner merker. Plutselig renner en gutt på rundt 11 forbi som jeg aldri har sett før. Veslevoksen liten dritt som sier: “Du, kan du ikke bare ta på deg den andre skien så du slipper å ødelegge løypa”. Ærlig talt – trodde han jeg gikk på én ski fordi jeg hadde lyst? Hehe, jeg merket at jeg ble litt provosert – samtidig som jeg ikke kunne annet enn å le av hele situasjonen.

Uansett blir jeg utrolig positivt overrasket over hvor greit det går nedover bakken med én ski på beina og én ski i hendene. Jeg når nokså raskt ned til skiheisen igjen, og ved en enkel forklaring får jeg en fyr i bua til å kjøre meg opp bakken på snøscooter og opp til utleiebua. Det var faktisk utrolig gøy!

“Naturligvis forsøker jeg å fikse skien. Prøver å skli, trykke og presse på bindingsbiten, men den ser ut til å være brukket – så jeg legger den i lomma og gjør meg klar til nedturen.”

I utleiebua tar det karen der 20 sekunder å fikse skiene UTEN verktøy…

Har du noen gøye skihistorier?

..finnes ikke. Eller jo, det finnes kanskje, men det finnes ingen fasitsvar som kan fortelle oss nøyaktig hva vi må gjøre for å bli en drømmekysser. Iallefall ikke hos meg. I motsetning av visse sider på nett kommer jeg nemlig ikke til å hevde at jeg har nøkkelen til et perfekt kyss. Allikevel er jeg svært interessert i å diskutere hva man mener er med på å definere et kyss som godt eller dårlig. Som vanlig kan jeg kun starte med min mening.

Fun science

Selve definisjonen på kyssing er enkel; det er når to mennesker berører hverandre med leppene. Det vitenskapelige navnet for kyssing er filematologi, og selv dyrene gjør det. Det gjør de riktignok ved å vaske hverandre – en praksis jeg kanskje fraråder for mennesker. Uansett hvordan vi kysser så er allikevel kysset en måte å utveksle informasjon mellom mennesker på, og en måte å finne ut om det er en reell attraksjon til stede. Ifølge statistikk har 60% av oss vært tiltrukket av mennesker inntil vi har kysset dem. Et dårlig kyss kan altså få fatale konsekvenser for utviklingen av en attraksjon (selv om visstnok bare 5% av oss har dumpet noen pga. dårlige kysseevner).

Derfor begynner jeg idag med dem.

Dårlige kyss

Det er noen egenskaper som utmerker seg når det kommer til dårlige kyss. Noen av dem har jeg selv opplevd, andre har jeg hørt om i diskusjon med andre. Kysset er spennende å diskutere, spesielt med jenter, for en kan faktisk få mange gode tips. Jeg skal ikke påstå at jeg aldri har brutt noen av disse tipsene, men jeg tror jeg lærer av mine feil. Kanskje du også kan lære av dem? Her er litt konkret ‘whatnottodo’.

1. Drøvelflørten
Dette er et svært ubehagelig kyss. De fleste som nevner virkelig elendige kyss, tar opp han/hun som insisterte på at tunga skulle lengst mulig bak i munnen til den som blir kysset. Det blir vanskelig å bevege sin egen tunge, det blir vanskelig å puste, og hele kysset ender opp i en fektekamp hvor du bare prøver å fekte ut den andre personens tunge.
Husk: Tunga er et hjelpemiddel, ikke et våpen. Ikke press tunga di inn i munnen på den du kysser, men bruk tunga til å forsterke inntrykket av kysset på riktig måte.

2. Fektemesteren
Dette er de som insisterer på at tunga skal bevege seg mest mulig på kortest mulig tid. Tungevirvel, er over alt i munnen din og gir deg ikke et øyeblikks pause.
Husk: Det er ikke mengden bevegelse som teller, men typen.

3. Breiflabben
Dette er en søt en. Breiflabben er når noen åpner munnen sin så mye at den går over hele munnen din, eller iallefall rekker langt over ansiktet ditt. Rett og slett får deg til å føle deg liten, og du får liten kontroll (og nytelse) av kysset.
Husk: Når du kysser noen, pass på at du ikke åpner munnen din så veldig mye. De fleste anbefaler å ikke åpne munnen din mer enn din partner, dette virker som et godt tips – men hvis begge følger dette tipset åpner ingen munnen i utgangspunktet.

4. Våtservietten
The wet kiss. Hos de som har høy spyttproduksjon så kan det rett og slett være uflaks, men dette gjelder iallefall de kyssene som etterlater deg med et vått ansikt. Følelsen kan i noen tilfeller sammenliknes med å bli slikket eller siklet på av en hund. Pass på å ikke være en våtserviett.
Husk: For å unngå dette, er det beste tipset å lære seg opp til å svelge mye, og ikke slikk deg rundt munnen rett før du starter kysset.

5. Tafsebassen
Klåfingret? Det kan ødelegge kysset fullstendig. Det er absolutt greit å berøre dem man kysser, men ikke gå rett til angrep på brystene, baken eller skrittet idet du starter kysset. Det kan heller komme etterhvert som kysset eskalerer.
Husk: Vent på signaler om at det er greit før du tar steget videre.

6. Smulegrabben og godånden
Hun har nettopp spist et rundstykke, og med tunga full av smuler stikker hun den inn i din. Hyggelig tanke? Eller kanskje preget av dårlig ånde er veldig tilstedeværende?
Husk: Puss tennene dine!

Det er faktisk greit å vite om slike typiske feller man kan gå i, går i eller har gått i. Det kan faktisk hende man ikke har tenkt over det selv, eller at ingen har turt å være ærlig om at det kanskje føles helt feil.

Det gode kysset

Her er det ingen kategorier. Ingen kallenavn. Bare gode minner!

Når kysset starter, åpne munnen litt. Legg den over underleppen hennes, og kyss forsiktig, prøvende, med hodet på skakke. Pust med nesa. Før en hånd til halsen, og stryk kinnet med tomlen eller la hånden skli bak til nakken mens du kysser henne. La tungen forsiktig berøre leppen hennes, og vent på hennes reaksjon. Gjengjelder hun leppebruken, kan du eskalere enda litt. Åpne munnen mer, og flytt leppene dine opp til overleppen hennes. Idet du kysser, la tungen stryke innsiden av overleppen og trekk den rolig tilbake når den treffer. Etter hvert vil begge munnene åpnes, og tungene møtes. Ikke overdriv. Ikke start med en tungevirvel, men la tungene forsiktig stryke hverandre. Beveg tungen rolig og ikke la den gå for langt inn i munnen hennes.

Etterhvert blir det tungelek og dere finner rytmen. Hodene snus frem og tilbake, tungen brukes mer og mindre gjennom hele kysset, det dynamiske trer virkelig i kraft. Finesser oppdages og utvikles, og kysset blir levende, vibrerende.

Finessene

I kyssekunsten finnes det mange deilige finesser – heldigvis liker ikke alle det samme. Her er noen jeg har hørt om eller forsøkt.

Leppetrekket
Du kysser leppa hennes, og suger litt tak i den og trekker litt i den mens du beveger hodet bakover. Dette kan gjøres på begge leppene, og føles veldig godt.

Underleppebittet
Mens du kysser underleppa hennes, småbiter du litt i den mens du ser henne i øynene.

Tungesuget
Dette er kanskje en av de særere finessene, og er nok ikke noe for alle. Tanken her er at når hun har tunga ute av sin egen munn, tar du tak i den med leppene og suger halvfast på den. Ved å minke og øke sugekraften får du en veldig.. spesiell greie.

Utforskingen
Tunga kan fint kose litt på andre områder enn bare selve tungen i munnen hennes. Typisk er å slikke forsiktig på oversiden av munnen hennes, og noen liker å bli slikket på baksiden og/eller forsiden av tennene.

Uppnerkysset
Spiderman. Jeg sier ikke mer. Trenger jeg det?

Kyssing er…

… deilig! Det er også noe som kan ta tid å lære seg, for et virkelig godt kyss er ikke noe alle kan gi i utgangspunktet. Jeg hevder ikke at jeg kan det heller, men kanskje. Eller kanskje en dag?

Et kyss er toveiskommunikasjon, og et godt kyss er god kommunikasjon. Men en samtale krever to mennesker. Skal en bli god til å kommunisere, så hjelper det absolutt om en kommuniserer mye. Ved å lese litt om kommunikasjonsteknikker så kan du få noen gode tips. Bruk dem!

Nå kaster jeg ballen til deg. Hva syns du er et godt kyss? Hvilke finesser liker du? Del dine tips du også, kanskje den neste du kysser leser dette!

 
For ei lita stund siden kom jeg over en blogg som var svært interessant. Det er en blogg som tar opp viktige temaer innenfor psykisk helse, med det passende navnet ~Psykisk~. Jeg anbefaler alle til å ta en titt, den inneholder mye viktig informasjon.

En av tingene ved bloggen var at den søkte etter gjestebidrag. Jeg så litt over innlegg som allerede var publisert, og fant at blant annet et bidrag av Mannfolkprat som heter “Jeg kan godt fortelle om depresjonen” var publisert der. Det hadde jeg allerede lest før direkte på hans egen blogg, og jeg ble inspirert.

Jeg bestemte meg da for å sende inn noen av mine egne innlegg som forslag, men målt opp mot Mannfolkprats innlegg så hadde jeg ikke store håpet om å komme gjennom nåløyet. Allikevel kan man aldri klandre noen for å prøve. Idag fikk jeg en mail fra dem om at noen av mine innlegg faktisk hadde blitt publisert der.

Det er med ydmykhet og glede at jeg linker til følgende innlegg:
Egoist? – En diskusjon om selvmord
Antijanti – Jantilovens motstykke
Din egen lykkes smed – Om tiltak du kan gjøre for ditt eget selvbilde

Innlegget “Egoist?” var jeg på forhånd mest fornøyd med, og mottok kort etter en kommentar fra en av moderatorene på siden;

Sigrun
Jeg ante ikke at uvitenheten og fordømmelsen kunne være så sterk blant “idealister”. Det gjør derfor vondt å lese.

Men det er noe av de aller beste jeg har lest om selvmord. Vil få takke og rose deg for innlegget!

Kan kjapt nevne at Sigrun fikk ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern i 2008 og jobber med psykisk helse, så det er faktisk en svært betydningsfull kommentar for min del. Hun har også publisert et blogginnlegg på sin egen blogg kalt Selvmordsdiskurs, inspirert av mitt bidrag.

Derfor er det med stolthet at jeg nå konstaterer at jeg har blitt publisert i en blogg om psykisk helse, og selv om det ikke er full enighet om alt jeg skriver, så er jeg svært stolt over det.

Har du skrevet noe du tror kan være til glede for flere? Ta turen til ~Psykisk~ selv og legg igjen en link til noe du selv har skrevet.

Foto: Corbis

Når vi spiser på restauranter så har det liksom blitt en forventning til at det skal gis tips etter måltidet. Flere steder jeg har vært, venter faktisk servitørene med å takke for besøket til etter at jeg har tastet inn summen og de har sett at jeg har gitt litt tips. Et sted jeg var, betalte vi separat for maten – og den eneste kunden som fikk “Takk skal du ha, og velkommen tilbake”, var jeg – siden jeg gav tips.

Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor forventer restaurantnæringen at kundene skal gi tips for å vise takknemlighet? Jeg sliter litt med å forstå akkurat dette konseptet, og i løpet av en busstur idag så kom jeg frem til at jeg egentlig har en stor aversjon* mot dette.

Hvordan begynte det?
Det er jo allikevel en grunn til at man i utgangspunktet begynte å gi tips. Det stammer fra den tiden hvor de velstående gikk og spiste på restaurant, og de mindre velstående jobbet som servitører – gjerne for luselønn. Jeg vet ikke hvem som tok initiativet for tipsordningen, men den ble iallefall startet slik at de dårligere stilte skulle få litt mer å rutte med – i bytte mot at servitørene forsøkte sitt ytterste for å gjøre spiseopplevelsen til en svært hyggelig opplevelse. I fattige land hvor det fremdeles er slik støtter jeg på alle måter at man kan gi tips.

Er det slik idag?
Nei, idag er det jo ikke slik lengre, iallefall ikke i Norge. Her betaler restauranten en grei lønn, og mer ofte enn ikke er serveringspersonellet egentlig ikke spesielt hyggelig en gang. De gjør ikke noe spesielt mer enn å ta imot ordren, noen steder spør de om maten smakte (noe som for øvrig er et idiotisk spørsmål – siden all mat faktisk har en smak), og rydder opp etter man har gått. I noen tilfeller opplever man det motsatte – nemlig direkte dårlig service. Kan kjapt nevne tre eksempler på det fra de tre siste gangene jeg har vært på restauranten Vera i Kristiansand;

1. En gang jeg var der, presterte de å levere ut maten til oss ved bordet med 10 minutters mellomrom. Vedkommende som fikk maten først, endte opp med å spise halvkald pizza fordi hun ikke ville starte før alle hadde fått. Maten skal leveres samtidig eller så tilnærmet likt som mulig.
2. Neste gang jeg var der, bestilte jeg pizza som ikke sto merket som sterk – men med thaikrydret kylling. I stedet (og dette er ikke betjeningsfeil) fikk jeg en pizza med stekt kylling, og med thaikrydder over hele pizzaen, noe som gjorde pizzaen nettopp sterk. Da jeg så spurte, sa betjeningen at pizzaen var sterk. Dette burde jo jeg fått beskjed om da jeg bestilte og den ikke stod oppført som sterk.
3. Siste gang jeg var der, kom det bort noen bekjente til bordet. Da servitøren skulle forbi og levere en kaffekopp til en kunde som satt like ved, presterte servitøren å si “Unnskyld meg, men jeg har faktisk andre kunder” i en frekk tone for å komme forbi. De forlot oss, og jeg tror (og håper) de forlot restauranten kort etter. I tillegg glemte de kaffén vår, og jeg fikk brus uten kullsyre.

Allikevel har jeg aldri gått derfra uten å gi en liten sum tips, fordi det liksom har blitt normen. Hvorfor i alle dager er jeg så dum?

Foto: InsidersMelbourne.com

Når skal man så betale tips?
Hvis jeg er så imot tipsordningen, finnes det da noen nyanser? Ja, såklart, jeg er jo ikke helt lukket for tipsordningen selv om jeg mener den blir praktisert feil idag. Min holdning, rent teoretisk, er at man mer enn gjerne kan betale tips dersom betjeningen har gjort kvelden til noe mer enn bare et måltid. Har betjeningen vært særdeles hyggelig (ekte, ikke påtatt), gitt deg informasjon, gjort det de kunne for å gjøre deg behagelig samt vært så effektive som kjøkkenet har tillatt, så syns jeg absolutt man kan betale litt over matkostnadene dersom lommeboka tillater det.

Thai Esan i Arendal er et godt eksempel på en restaurant som alltid har fortjent rommelig med tips. Atmosfæren er nydelig, servitøren er utrolig hyggelig – og er behjelpelig på alle punkter. Det første du mottar når du setter deg ned, er menyer på bordet og isvann uten spørsmål. Deretter følger gode svar på alle spørsmål om menyen, anbefalinger og tilleggsinformasjon. Rask og effektiv behandling av ordre, komfortilpasninger etter hvert, ekstra ris og så videre. Jeg legger lett på en del prosenter på betalingen til dem, og takknemligheten er absolutt tilstede uansett mengde. Dette er et godt eksempel på en av de få restaurantene jeg har besøkt i Norge hvor jeg virkelig har gitt tips med glede.

Hva skal man gjøre om restauranten ikke har gjort noe spesielt?
Jeg er veldig teoretisk fan av det å si ifra om feilgrepene, men jeg eier ikke frekkheten til å gjøre det selv. I stedet kommer jeg til å la være å gi tips, og er jeg i det riktige humøret kan jeg nok finne på å gi én krone i tips bare for å såkalt pwne dem. Det sender et kraftig og uuttalt signal om at her var man ikke fornøyd.

Dette er iallefall mine holdninger på denne saken, og jeg kommer til å bli strengere på det fremover nå!

Din tur!
Hva syns du om tipsordningen? Har du noen artige historier om enten ekstremt dårlige eller ekstremt gode servitørerfaringer? Del den gjerne med meg!

Siden jeg nå har flyttet bloggen min over fra blogspot til WordPress og et eget domene, har jeg naturligvis et håp om å forsøke å tiltrekke meg en eller to nye lesere. For å gjøre det lettere for du som kanskje ikke har vært her før å komme inn i bloggen min, og ikke bare møte en svær vegg som sier at jeg nå har flytta, tenkte jeg at jeg skulle sette opp ei lita liste over innlegg som kanskje er litt med på å definere min skrivestil og de temaene som opptar meg. Selv om innleggene til tider kan være gamle, er du fremdeles hjertelig velkommen til å dele din mening.

Personlig
Selvrefleksjon – det er lurt å reflektere over sin egen person
Den perfekte jul – hva jeg mener er min perfekte jul
Dagen jeg dør – litt om hvordan jeg håper folk husker meg
AAAARGH – hehe, ting som irriterer :P
Din egen lykkes smed – litt om selvtillit og holdning

Samfunn
Tanker om homofil adopsjon – sier seg selv..?
Antijanti – Om janteloven og dens motstykke
Uskyldig dømt? – Om Viggo Kristiansen
ni-skråstrek-elleve – Om 11. September
Borgervern? – Diskuterer fordeler og ulemper ved et aktivt borgervern
Egoist? – Litt refleksjoner om selvmordsofre

Religion
Tro og homofili – Er bibelen virkelig så antihomo som så mange sier?
Noahs Ark – O RLY? – Skjedde det?
Ofre for fanatismen – om familien Phelps i USA som driver hatkampanje “for” Gud.
Du er verdig! – en venninnes første offentlige utgivelse
Min første tale! – første (og foreløpig eneste) tale jeg har holdt.
Dagen jeg tok imot.. – om hvordan jeg fant ut hva jeg tror på
all..makt? – hva ligger i konseptet allmakt?
Intoleranse er som en vegg – om hvilken effekt det kan ha å være dømmende
Religion vs Vitenskap – en diskusjon om hvorvidt det går an å kombinere troen på begge deler
Vet Gud alt? – eller vet han bare det som har skjedd så langt? Hva betyr “allvitenhet”?

Filosofi/vitenskap
Å reise i tid… – diskusjon om hvorvidt jeg tror det er mulig
Et fortidseksperiment – hva ville du kunne forandret for nåtiden om du reiste tilbake i tid?
gi det videre – om filmen og prinsippet – la oss gi det videre!

Satire/humor
Hvorfor gutter ikke kan pisse – eller mer korrekt; hvorfor vi treffer setet så ofte
En har alltid en unnskyldning.. – om hvordan vi alltid kan ha en grunn til å spise digg
Det skitne tegneseriesamfunn – en kompilasjon av paradoksene i Donalds verden
Ekte blond? – om hvem som virkelig er de dumme blondinene (jeg er naturlig blond) ;)
En politikers livsløp – hva som gjør at politikere er som de er!

Kosthold
Koken00bs – om det jeg tror ville vært den perfekte kokebok
Veg*anisme – mitt mest “populære” innlegg mtp kommentarer – om vegetarianisme/veganisme.

Sex og samliv
Det ypperste av kjærtegn – om den helt fantastiske berøringen en klem er

Sånn, da har jeg laget en liste som kan gjøre deg litt kjent med meg og min skrivestil. Den ble kanskje litt lengre enn jeg hadde planlagt, men sånn blir det av og til. Jeg håper du tar deg tiden til å titte innom et eller to av dem, så ser jeg frem til å bli kjent med din blogg også dersom du legger igjen et lite kjennemerke et sted.

Heisann folkens!

Da har jeg offisielt flyttet bloggen! Den nye adressen er:

www.confusicus.com

Her vil det nok være litt smålig eksperimentering med design og slikt fremover, og jeg er alltid på jakt etter gode tips. Om du har noen gode forslag til hvordan jeg kan utvikle siden, så setter jeg veldig pris på det.

Tiden hos blogspot er altså offisielt over idag. Det er både med glede og litt vemodighet at jeg flytter, for jeg forlater nå en side jeg absolutt har likt svært lenge, og som har mange fordeler i forhold til WordPress sitt system.

Hvis dere som har meg i blogrollen deres kan være så greie å oppdatere adressen til www.confusicus.com, så vil dere ENDELIG få opp når jeg har lagt inn nye emner!

Sjekk ut den nye bloggen, og kom gjerne med feedback på det som funker og det som ikke funker!

Jeg snakker mye med ei venninne av meg som har vært litt mindre heldig enn meg i forhold til visse ting i livet. Hun har møtt motgang på områder i livet hvor man egentlig helst håper på medgang, og møtt lukkede dører der man skal finne åpne armer.

Hun sendte meg en brev hun hadde skrevet til sin far, men aldri gitt til ham. For meg ble det veldig sterk lesning, og en påminnelse om hvordan man kan totalt feile som far. En påminnelse om hvordan det vi gjør som foreldre kan påvirke våre barn over lang tid. En påminnelse om at noen ganger er klemmen i et desperat øyeblikk langt bedre enn et sint blikk og kjeft.

Etter å ha lest det, sa jeg at det burde publiseres et sted. Jeg føler nemlig innholdet kan være viktig for langt flere enn de få øyne som har fått lese det med kunnskap om hvem skribenten er. Tillatelsen ble gitt – og jeg vil anbefale alle å lese brevet som ligger under her. Les det nøye, husk det – og reflekter over hva som står her.

Ikke gjør samme feilen, hverken som mor eller far…

˝
Til pappa

Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge dette frem for deg, for jeg vet at uansett så vil du aldri forandre mening. Du har alltid vært en egoist, du har alltid sett broren min fremfor meg. Du skal alltid sammenligne. Når skal du forstå at vi er to forskjellige individer? Når skal du se at jeg kan ta egne valg og at jeg står for dem? Ja, du gir meg penger og alt jeg vil ha. Jeg mangler ingenting, bortsett fra en far som ser og som godtar meg.

Jeg har i alle år sagt at det ikke er mulig å hate sine egne foreldre, men i det siste har jeg fått et helt annet syn på ting. Hvorfor MÅ jeg gå overens med deg når du ikke godtar meg? Jeg har jo ikke valgt å komme til verden? Og enda mindre hadde jeg valgt å få deg til far. Hadde man kunne valgt slikt selv, så hadde det blitt noe annet. Da hadde ikke jeg kunnet sagt noe, men pappa, jeg har ikke valgt dette selv. Jeg går ikke overens med deg. Jeg liker deg ikke. Helt ærlig tåler jeg ikke trynet på deg. Jeg fatter ikke hva mamma ser i deg og hvordan hun kunne involvere seg i deg. Det er helt ubegripelig for meg. Kan hende hun ser deg på en annen måte, jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde kjent deg.

Når skal du begynne å respektere MINE valg? Når skal du respektere at jeg ikke vil kjøre bil. Du har ødelagt den gleden for meg ved å tvinge meg. Husker du den gangen jeg gikk hjem i -5 grader, fordi du ikke ville godta at jeg ikke ville kjøre? Pappa, du tok meg med makt. Jeg kan aldri tilgi deg det. Likevel skal jeg nå kjøre opp, i april. Det er ikke fordi jeg vil, men fordi jobben krever det. Jeg får meg nemlig ikke jobb uten sertifikat. Uansett lurer jeg på om jeg har valgt rett yrke. Jeg er jo ikke glad i å kjøre bil, noe som kanskje er den største fordelen. Eneste grunnen til at jeg står på, er fordi du ikke har trodd på meg. Du trodde ikke jeg skulle klare elektrolinja. Det står du og gnir inn i trynet mitt hver gang du ser det går bra. Jeg skjønner ikke hvorfor du blir så overraska. Men broren min skulle klare det. Du tok fra meg drømmen om å bli journalist, men ikke faen om du skulle få greie å ta fra meg dette også. Jeg har et halvt år igjen, før jeg har fullført utdanningsprogrammet. Et halvt år. For to år siden, prøvde du å nekte meg å søke på Elektro. Jeg turte aldri å si noe om hva jeg søkte på. Jeg bare søkte, og jeg kom inn. Da var det for sent å angre eller å gjøre noe. Jeg hadde takket ja til plassen.

Hva når jeg har vært syk, pappa? Når det lave stoffskiftet mitt har herja som verst i kroppen. Hvor var du da? Du lå i lenestolen og sov mens du kommanderte meg rundt. Du kjefta på meg og sa jeg var lat og udugelig. Tror du jeg spiser medisiner fordi jeg liker dem? Tror du virkelig at jeg liker å ta blodprøver hver femte uke og har gjort det i over 4 år? Tror du jeg liker å sitte på legekontoret alene mens jeg får vite at jeg kan ha feil med hjertet? Skjerp deg, det er du som ligger for døden ved feber på 38 grader celsius og litt snufsing. Da er det synd i deg, da skal alle varte deg opp. Uten medisinene mine, så dør jeg innen 10 år, pga at organene mine svikter. Leveren vil gå først, deretter forsvinner de en etter en. Forresten, visste du at legene har hatt mistanke om svulst i skjoldbrukskjertelen min? Det er ikke så uvanlig at folk med lavt stoffskifte får svulster. Ofte er de ondartet, mange ganger er de godartet. Kulen min bare forsvant. Så kanskje den ikke er der. Jeg kunne hatt kreft, men det ser du ikke. Du vet ikke en gang hva Lavt stoffskifte er, og hva det går ut på. Mamma vet og skjønner, men du vil aldri høre. Husker du den gangen jeg var så sliten at jeg bare knakk sammen og sov i nesten 20 timer? Da var jeg en lat og udugelig unge. Jeg var visst ikke noe tess, men var virkelig du bedre?

Siden jeg har vært mye syk igjen dette siste året, har karakterene mine ikke vært femmere og seksere bestandig. Jeg har måttet ta til takke med treere og firere. Ja, kanskje en toer. Fordi jeg hadde kyssesyka, jeg endte opp på legevakta. Kroppen min ble ekstra sliten og sårbar, likevel greide du å si jeg var lat. Du sa jeg måtte starte med å danse igjen. Komme i form, så jeg ikke ble så feit. Jeg skulle gjerne starta å danse, jeg skulle til og med hatt gym. Enda det er det faget jeg kanskje hater mest her på skolen. Dessverre sykemeldte legen min meg i seks måneder. Skjønner du ikke at det var alvorlig? Til og med i dag, snart 1 år etter, så sliter jeg fra sykdommene. Jeg hadde kanskje ikke blitt så syk, dersom jeg hadde fått lov til å slappe av. Og ikke hatt stoffskiftet. Dessverre fikk jeg begge deler, i tillegg til at jeg var feilmedisinert på det groveste. Det er ikke din feil, men du kunne latt meg slappe av litt. Kunne ikke du hente den kaffekoppen din selv? Så du ikke hvor ille det sto til med meg og kyssesyken da jeg reiste meg og skulle på do, men før jeg kom meg i kjøkkenet, så svimte jeg av pga utmattelse? Mamma måtte følge meg på do, fordi jeg ikke klarte det selv.

Da jeg fikk toer i matte, var det ikke måte på hvor dum, udugelig og lat jeg var. Jeg fulgte aldri med på skolen, du var ikke en gang sikker på at jeg møtte opp. Jeg husker mamma sa at du måtte slutte. Broren min var SÅ mye bedre. Han fikk 6 i matte på ungdomsskolen. Du så aldri den fireren han hadde i norsk. Og du så ikke min 6 i norsk og engelsk. Jeg gikk ut med høyere snitt. Likevel var du ikke fornøyd. Det såret meg, og det har såret meg i all tid.

Når jeg ble mobba på barne- og ungdomsskolen, støtta du meg ikke. Dere ville ikke en gang i møte med læreren fordi dere mente det ble så pinlig siden det var et så tett samfunn. Jeg betydde ikke mer for deg. I dag derimot, så vil du saksøke både lærere og foreldre. Du ser ikke at det er for sent, skaden er allerede gjort. Jeg er ødelagt og har brukt lang dit på å komme meg opp igjen. Du vet ikke at jeg har prøvd å ta selvmord. Jeg har aldri turt å si det, fordi jeg vet du ville blitt forbanna. Du holdt på å gi meg juling da jeg sa jeg hadde vært selvskader. Pappa, det er ikke rette måten å reagere på. Du kunne bare gitt meg en klem og fortalt meg at dette ordna seg, men du hadde det jo så mye verre da du var ung. Jeg skal ikke få lov til å ha det ille. Det er det bare du som får. Alt er om deg. Du påstår til og med at det var du som fikk meg til og ikke være religiøs og melde meg ut av statskirka. Du ser ikke at jeg har et eget hode og kan tenke selv. Som vanlig, ser du bare deg selv. Du står i sentrum for alt.

Stolt som en hane var jeg da jeg hadde fått meg kjæreste, vi har vært sammen i snart 1 år. Dere vil ikke treffe han. Dere prøvde å tvinge meg til å slå opp. Dere ga meg et ultimatum, enten måtte jeg flytte hjem eller så måtte jeg slå opp med han. Skjønner ikke dere at dere bare skyver meg fra dere. Jeg gjorde det aldri slutt, og hadde jeg måttet gjort det, så hadde dere aldri sett meg mer. Hvorfor kan dere bare ikke treffe han før dere stempler han som en pedofil idiot. Han er ikke pedofil selv om han er 8 år eldre enn meg. Dere kan ikke anmelde han for å være sammen med meg. Jeg er over 16 år. Dessuten er det ikke ulovlig å være sammen med noen. Det er ulovlig å ha sex med mindreårig. Verken jeg eller han er mindreårig. Les lovene før dere uttaler dere. Han har ikke hindra meg i å gå på skolen, jeg har klart meg fint. Dere kan velge og ikke møte han og jeg kommer ikke til å tvinge han på deg og mamma. Dersom dere velger og ikke å treffe han, velger dere samtidig og ikke se meg så mye lenger. Dette er ikke noen to ukers-fjortissforelskelse. Det har gått 1 år og det ser ikke ut til å forandre seg med det første. Vi flytter kanskje til neste år, forresten. Du sier bestandig at det ikke er bedre andre byer, men det vet du ikke. Denne byen passer kanskje for deg, men jeg trives ikke her. Derfor vil jeg bort. Det ligger for mange dårlige minner i denne byen og området rundt til at jeg skal kunne trives. Dessverre er det sånn, og det er noe dere bare må godta. Dere kan kanskje bestemme over meg i 3 mnd til, men så blir jeg 18 år. Da har dere ikke noen hender eller klør på meg og jeg kan gjøre som jeg vil. Tenk litt på det. Den dagen er det du som angrer, ikke jeg.

Som jeg nevnte før i brevet, jeg har alltid sagt at man ikke kan hate sine egne foreldre, men jeg er av en helt annen oppfatning. Du har aldri vært der, når jeg har trengt støtte. Å kjøpe meg en mobiltelefon eller en bunad, er ikke nok. Det er ikke det materielle jeg savner. Helt ærlig, kunne jeg veldig gjerne vært foruten. Jeg trenger støtte og rettferdighet. Til tross for dette, har faktisk jeg og broren min et godt forhold til hverandre. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, men akkurat nå er jeg lei. Jeg vil bort. Det eneste som holder meg igjen nå er kjæresten og skolen, selv om jeg vet at kjæresten min flytter etter meg dersom jeg flytter. Derfor, er det foreløpig kun skolen som holder meg igjen.

Dessverre pappa, du mister meg og jeg skjønner ikke hvorfor du ikke ser det selv. Jeg er lei for det, men jeg holder egentlig ikke ut lenger. Med en gang du får dette brevet, ringer du meg vel for å kjefte. Jeg kommer ikke til å ta telefonen. Det er for seint nå, nok en gang er du for seint ute.

Beklager, men jeg tror vi ender her.

Hilsen din datter.

Vel, da har tiden kommet for å tenke litt på å migrere bloggen over til et eget domene. Noen av dere har kanskje fått med dere at debatten i forrige innlegg inneholdt litt om det, men hvis ikke så er ikke det noe problem.

Tanken er iallefall at jeg nå tenker på å flytte bloggen over til WordPress, og samtidig til et eget domene. Det er her jeg trenger din hjelp!

For hva skal bloggen hete, og hva skal domenet være?

Jeg har tenkt mye på det, og selv om jeg egentlig har lyst å beholde navnet, så er kanskje www.confusicus.com litt vanskelig å huske? Jeg innser jo at de fleste vil enten blogrolle eller gå inn på bloggen via en annen blogg, men allikevel hadde det vært greit å ha en adresse det er lett å huske.

Og til alle frekkiser som ville foreslått www.kverulanten.com, kan jeg med glede og entusiasme røpe at den adressen allerede er opptatt ;)

Men seriøst – jeg blogger om alt mulig forskjellig (liker jeg å tro iallefall), og i flere former. Hva er et passende navn på en slik blogg? De som syns nåværende navn er bra, er naturligvis velkommen til å si det også, men jeg setter veldig pris på andre gode forslag.

Så – dagens utfordring:
Hva kan bloggen min hete, og hva kan adressen være?